Vise menn fra Østerland

Få bibelske skikkelser er så myteomspundne som vismennene som kom for å tilbe Marias sønn i Betlehem. I Bibelen er de kun nevnt hos Matteus, og han skriver ikke annet enn at det kom noen vismenn fra Østen, intet om hvor mange de var, ei heller mer spesifikt hvor de kom fra.

«De hellige tre konger»?

Ganske snart festet forestillingen seg om at de haddde vært tre, ut fra at det ble båret fram tre gaver, og gavene har også et tydelig symbolpreg som plasserer dem i den arabisk-mesopotamisk-persiske kulturkretsen. Det var i denne kulturkretsen stjernetydningen hørte hjemme, et fenomen som hadde vokst fram fra et behov for å kjenne himmellegemenes posisjon og bevegelser for å kunne navigere trygt gjennom de store, øde ørknene, etter hvert også over havet. Den religiøse tydningen av denne kunnskapen var forbeholdt en spesiell samfunnelite, som oftest med nære bånd til kongefamiliene. Det vgokste derfor også snart fram en forståelse av at de hadde vært av kongelig ætt. Denn forståelsen ble så knyttet til profetier i GT (Sal 72,10; Jes 60,6), og da var ikke veien lang til å begynne å omtale dem som konger. Begrepet «De hellige tre konger» var født.

Baltasar, Kasper og Melkior?

De tre navnene dukker første gang opp på en mosaikk i kirken Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna i Nord-Italia ca. år 560. Ut over inskripsjonen ii Ravenna finnes ikke navnene nevnt skriftlig før ca. år 700. Disse navnene finner vi kun i den vestlige, latinske del av Kirken.  Syrerne kaller dem bl.a. Larvandad, Hormisdas og Gushnasaph, armenerne Kagba, Badadilma og andre navn, mens den salige Anna Katarina av Emmerick (d. 1824) mener at de het Mensor, Seir (Sair) og Theokeno.

Gud, konge eller helbreder?

Matteus forteller at vismennene kom for å tilbe en nyfødt konge. Men gavene de bar fram, forteller at besøket hadde en dypere betydning enn som så. En gammel legende fra den assyriske Kirke forteller at vismennene med sine gaver ville sette barnet på prøve med sine gaver. Røkelse var fra gamlet av ansett som en offergave til en gud. Hvis barne tok imot røkelsen, var han en gud. Gull har til alle tider vært ansett som en gave til en konnge. Tok barnet imot gullet, var han en jordisk konge – og Herodes ville ha god grunn til å frykte for sin makt. Myrrasalven hadde en annen betydning i Østen enn i den hellenistiske del av verden som Palestina tilhørte på denne tiden. Mens den hellenistiske verden først og fremst anså myrrasalven som en liksalve, ble den i Østen først og fremst ansett som et legemiddel. Tok barnet imot myrrasalven, var han en helbreder som skulle fri mennesker fra sykdom.

Barnet tok imidlertid imot alle tre gavene. Da forsto vismennene at han ikke bare var en gud blant andre guder. Han var konge over alle guder. Han var den ene, allmektige Gud som var født til jorden. Han var konge, men ikke en konge som skulle kjempe med andre konger om makt på jorden. Han var kongenes Kongee, Herre over himmel og jord. Han var helbreder, men ikke bare en som skulle helbrede slik at døden ble utsatt. Som allmektig Gud og Herre over himmel og jord, over liv og død, skulle  han helbrede selve menneskehetens grunnskade, den som fra syndefallet har stengt menneskene ute fra Guds evige Paradis.

Hvor ble det av dem?

«… de tok en annen vei hjem til sitt land,» skriver Matteus, og deretter senker tausheten seg over dem – men ikke helt, og igjen må vi gå til den assyriske og de andre orientalske kirkenes tradisjoner. For der får vi høre at apostelen Tomas møtte dem på sin misjonsferd østover, den som endte i India der vi fremdeles finner en livskraftig Kirke som bærer hans navn. Tomas skal ha døpt dem og innviet dem til biskoper. De skal ha feiret Kristmesse sammen i år 54 og dødd kort tid etterpå som vitner om Ham de en gang la ut på  den lange ferden for å tilbe.

Den kristne Kirke hedrer deres minne hver 6. januar.

Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperen, Oslo

Translate »