Troen, tjenesten og etterlignelsen

Foredrag  Kr.himmelfartsdag – Den nordisk-katolske kirke, Seter gård 09.05.2024

 Jeg taler helst med barn, sier den danske tenkeren Søren Kierkegaard, for om de kan en jo håpe at de blir fornuftige vesener. Men de som allerede er blitt det – akk og ve!

Det er Kristi himmelfartsdag i dag, så la oss være barn og tenke at Jesus er i himmelen, sammen med Gud der Gud har sin bolig, og hvis Jesus er i himmelen, er han over alt, fordi himmelen er over alt, over alle kontinenter, folk og land. Derfor er Gud også over alt i våre liv, han er i hjertene, han er i våre bønner, han er i vår hverdag, i strev og i møye, i sorg og i glede, han er i fortiden vår, og i framtiden, om den er lys eller mørk. Først da Jesus forlot sine jordiske venner, for å ta plassen ved Faderens høyre hånd, kunne han også være min og din venn, vår frelser, vår redning, vår framtid, – og hele verdens frelser! Det er det vi feirer i dag, Kristi himmelfartsdag!

Da må ingen undre seg over at Jesus, den andre personen i Guddommen, lærte oss å be. «Fader vår, du som er i himmelen». «Du som er i himmelen», det er ei underlig formulering, men det er ei vakker formulering, for den understreker den fortrolige relasjonen mellom Gud og oss, den understreker det paradoksale i at vi kan si «du» til den usynlige Far i himmelen, «du» til en vi ikke ser.

Du-formen er imidlertid ikke ukjent i den gamle pakt. Da Moses og israelittene sang lovsanger til Herren etter redningen ved Sivsjøen, sang de:

Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i gjerning? Du rakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem. I kjærlighet førte du folket som du fridde ut. Du ledet dem med din kraft til din hellige bolig. (2 Mos 15, 11-13)

Hvem er som du? Israelittene visste at det var andre guder til, men bare èn var Herren, og han var «underfull i gjerning», han var «herlig og hellig», og han hadde kraft. Ved Sivsjøen ga han de livet på nytt. Derfor lovsangen til «du» – han som ved redningen ga israelittene grunn til å prise Herrens herlighet og kraft, og som i dag gir meg, oss grunn til å si at han er min Gud, min styrke og min redning.

Slik blir det nå lett å forstå at Jesus lærte oss å begynne tilbedelsen med nettopp «Fader vår, du som er i himmelen».

Jesus var fortrolig med sin himmelske Far allerede som 12-åring i Jerusalem. Da Josef og Maria lette etter barnet (Jesus) og fant ham i templet, svarte han: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» (Luk 2,49).

I «Fars hus», i templet, demonstrerte Jesus fullmakten han hadde til å si: «Slik skal dere da be. «Fader vår, du som er i himmelen!» (Matt 6,9). Ifølge evangeliet etter Johannes kalte Jesus «Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud» (Joh 5,18). Det var med guddommelig autoritet Jesus lærte disiplene å be «Fader vår». Det var Gud selv som la premissene for den bønnen. Derfor er nærheten, fortroligheten og det synlige ved Jesu relasjon til Far forbundet med usynligheten, for så vidt som «vår Far» er «vår Far i himmelen», den usynlige himmelen.

Det ligger en ubegripelig rik symbolikk i de ordene. «Fader vår, du som er i himmelen» betyr at vi har en Far som kommer fra renheten, godheten, gleden skjønnheten og stillheten. «Fra Sion, det fullkomment vakre, stråler Gud fram» sier salmisten (Sal 50,2). Himmelen er Guds bolig, som ikke er et geografisk «sted» men en kilde som er før all tid og bortenfor alle «steder». Derfor er «vår Far i himmelen» nær som ingen andre og «bortenfor» som ingen andre, fordi han er den evige Gud.

Det er «bakteppet» for budskapet om gaven og gavene Gud gir oss. Skal vi forstå hva det dreier seg om, må vi vite hvem Gud er.

Israels Gud. «Hvem er som du blant gudene?», spurte Israels-folket, og de svarte med Moses: «I kjærlighet førte du folket som du fridde ut.» Det er gaven, det er redningen, friheten, forsoningen, barnekåret, himmelens gleder og himmelens velsignelser. Derfor sa Jesus: «Be, så skal dere få. Let så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere», som det sto i evangelieteksten for 6. søndag i påsketiden, nå sist søndag. Det er Jesu invitasjon til oss i dag, som Israels Gud inviterte folket til å gå veien han viste de. «Følg meg», sier Jesus. Det er ved å gå i Jesu fotspor vi forstår hvem Gud er. Det er ved å gå i Jesu fotspor og ved å involvere seg i Jesu liv vi lærer Gud å kjenne. For vi forstår ved å delta.

Den ortodokse teologen Christos Yannaras (1935 -) bruker et bilde for å illustrerer hva det betyr. Han hevder at vi bare kan lære å kjenne den personlige karakteren hos et mennesket ved å være i nærheten av det, ved å ta del i det denne personen gir av seg selv i form av ord som sies, tanker som tenkes, og ved å ta del i evnen til å skape og til å elske. En kan kalle disse evnene personens energier, sier Yannaras, som er personens måte å være på (mode of existence). Det gjelder derfor å være var overfor hva som er det unike ved hver enkelt av oss, hva som er det originale. Slik gir det å mening å hevde at vi forstår ved å delta, sier Yannaras.

Hva er så det originale ved Gud? Hva er det ved Gud som er så annerledes at vi, i tillegg til ordene vi bruker, også må bruke bilder, symboler, musikk og ikoner for å bli kjent med ham? spør Yannaras. Og han svarer: Det er det unike fellesskapet mellom personene i Gud. Det som ikke lar seg definere og forklare er at Gud er ved å være tre. Det er det ubegripelige ved Gud, selve hemmeligheten ved ham, mysteriet. Kilden i Gud er ikke hans vesen eller hans væren som mange har tenkt, for kilden er Faderen, som de andre personene utgår fra. Men nettopp derfor kan personene også være i fellesskap med hverandre, for i Gud er personene flettet sammen i en gjensidig hengivenhet hvor de gir til hverandre og får av hverandre det som er spesifikt ved hver enkelt av de. Det er mulig fordi personene er annerledes overfor hverandre. De har forskjellig «sound of music» for å bruke Yannaras´ bilde. Men det er i denne forskjelligheten personene i Gud kan de delta i hverandres liv.

Denne deltakelsen er et hovedpoeng i boka mi om «deltakelsens mysterium», som blant annet dreier seg om at når vi tar imot gaven, livet i Gud, er vi i en viss forstand allerede på innsiden av giveren. Det betyr at Gud, i det vi mottar gaven, gir oss et nytt «sted» å betrakte ham fra, som vi kan kalle innenfra-stedet, eller deltaker-stedet. Det er stedet hvor Gud legger premissene for betraktningen, erfaringen og forståelsen av Gud. I den mening er betraktingen av Gud en gave Gud gir oss. Den er mottakende, som betyr at den er en refleks av Livgiveren selv.

Denne tilnærmingen har en viktig konsekvens for oss, for den betyr at når vi nærmer oss mysteriet for å forstå mer og for å få en dypere innsikt, gjør vi det ikke ut fra den «rene fornuft» (filosofenes/filosofiens fornuft),[1] som om vi gjennom en lupe betrakter et «objekt» utenfor oss.

Om vi for eksempel søker å forstå Jesu lidelse og død, korset og oppstandelsen, må vi tenke at Gud ved korset gir oss et nytt sted å betrakte ham fra, som ikke er logikkens abstrakte sted utenfor korset, men som er deltakerens sted ved korset. Det er der vi står som mottakere av gaven, for som mottakere av gaven får vi del i den treenige Guds premisser for betraktningen av Gud. I de premissene ligger at Gud viser oss både gaven og det vi som mottakere trenger for å motta gaven. Den synlige gaven ved korset er tilgivelsen – «Far, tilgi dem» (Luk 23,34) – som han gir oss ved erkjennelsen av hvem vi selv er, nemlig syndere. Det er forbryteren ved siden av Jesus som får budskapet, «i dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43). Det er han som synliggjør gaven, nåden, «Far, tilgi dem».  Ved korset betrakter vi derfor både den korsfestede Jesus Kristus, nåden Gud gir oss, og den korsfestede forbryteren, den benådede synderen.

Om Gud som elsket oss først

Ut fra det kan vi nå si at korset viser oss hva som driver den treenige Gud til å handle: Gud handler i kjærlighet. Det er kjærligheten som forklarer hvorfor Gud gjennom Sønnen velger å gi seg selv for mennesket for å frelse det. Det er lidenskapen for mennesket som beveger Gud, og derfor er Gud bestandig den første. Han ser oss før vi ser ham. Han skaper før vi kan skape noe etter ham, og han elsker oss (først) før vi kan elske ham. «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). I den forstand er det Gud og ikke mennesket som legger premissene. Vi etterligner Gud i den mening at Gud ser mennesket før mennesket ser Gud. Om dette sier Søren Kierkegaard (1813 -1855) følgende, i ei bønn:

Gud du har elsket oss først
Men vi taler om deg som om du bare hadde elsket oss først en gang i fortiden
I virkeligheten er det dag for dag hele livet gjennom
at du elsker oss først.[2]

Å bli elsket først er å bli oppsøkt av en annen, som Abraham i den gamle pakt ble oppsøkt av Gud. Det er å bli gjenstand for en gjennomgripende handling. Et godt eksempel i Det nye testamente er fortellingen om Sakkeus i Luk 19. Sakkeus ville se Jesus, men han var så liten av vekst at han måtte klatre opp i tre for å kunne se Jesus da han gikk forbi. Så skjedde det noe uventet: idet Jesus kom så han Sakkeus i treet, noe som fikk Jesus til å stanse opp med følgende ord: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg» (Luk 19,5). Det var stort for Sakkeus å få se Jesus, men det var enda større at Jesus stanset opp og ba ham komme ned fra treet. Det var ikke i Sakkeus´ tanke at det skulle skje, men det var i Guds tanke i den mening at Gud så og elsket Sakkeus først, før Sakkeus så Jesus. Derfor visste Jesus at han ville ta inn hos Sakkeus med det gledelige budskapet: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn» (Luk 19,9).

Hendelsen illustrerer det Paulus sier i 1 Kor 2,9-10: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss med sin Ånd». Det er det Sakkeus får erfare i sitt liv. Han får erfare noe aldeles nytt, noe han ikke hadde forventet. Det var det uventede, ubegripelige: frelse og tilgivelse som ble Sakkeus til del og som kom til å forandre livet hans totalt. Sakkeus tok nemlig konsekvensen av den gjennomgripende hendelsen for så vidt som han etter møtet med Jesus bekjente at han ville gi halvdelen av alt han eide til de fattige (Luk 19,8). Det ligger en rasjonalitet i Sakkeus sitt møte med Jesus som går ut på at tilgivelsen fører til oppgjør, konkrete handlinger og en ny erfaring som skaper glede og begeistring. Lukas understreker at Sakkeus «skyndte seg da ned og tok imot ham med glede» (Luk 19,6). Det ligger bestandig en glede i det å bli sett, i det å bli tatt inn hos, og ikke minst, i det å bli tilgitt. Det radikale budskapet Jesus kommer med er at nåden er før alt annet, tilgivelsen før kravene og kjærligheten før hatet. Derfor slutter fortellingen om Sakkeus med følgende budskap: «For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10).

Det er et fantastisk budskap for alle oss som strever med å forstå at Gud kan elske oss, egenrådige og feilende mennesker som vi er. Da er det nærliggende å spørre:

Hvordan er foreningen mellom Gud og oss mulig når vi overveier hvor forskjellig Gud er fra oss? Er det ikke en uoverstigelig kløft mellom det guddommelige og det menneskelige? Den sveitsiske, katolske teologen Hans Urs von Balthasar (1905 -1988) kaster i sin teologi lys over temaet. Han sier at vi som personer, skapt i Guds bilde, har det til felles med Gud at vi er mysterier som aldri kan bli gjort til objekter som fullt ut lar seg begripe. Det understrekes av salmisten når han sier at: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære» (Sal 8,6). At mennesket er lite ringere enn Gud betyr ifølge Balthasar at det er slektskap mellom mennesket og Gud. Balthasar formulerer det slik:

Til syvende og sist er det bare det som er omsluttet av mysteriet, som er verdt å elske. Det er umulig å elske noe som er blottet for mystikk; det ville i beste fall være en ting man bruker til eget forgodtbefinnende, ikke en person man kan se opp til. Ingen vekst i kunnskapen, selv ikke når den skjer i kjærlighet, kan ta helt bort sløret som omgir den elskede. (…) Sett at en som elsker, tenker at han nå kjenner og har overblikk over det som er verdt å vite om sin elskede; den overbevisningen ville være det ufeilbarlige tegnet på at kjærligheten er slutt. Kjærligheten ville ikke lenger være i bevegelse; den ville ikke lenger være i stand til å kurtisere den elskede; den trenger ikke lenger overgivelse og hjelp; den vil ikke lenger være i stand til forening. (…) De elskende må igjen og igjen miste sine privilegerte blikk på helheten; de må stige ned i et slags mørke, inn i usikkerheten i møte med det mysteriet den andre er, og i usikkerheten i deres manglende evne til å løse mysteriet.[3]

Balthasar tenker altså at det er noe mysteriøst ved både Gud og menneske, en mystikk vi ikke kan forklare som vi ikke kan forklare kjærligheten. Ingen kan gripe den eller forstå den på samme måte som vi griper gjenstander, objekter. Vi kan heller ikke gripe vinden eller Ånden som kjærligheten ofte sammenlignes med (f.eks. i fortellingen om Nikodemus i Joh 3). Det er noe uberegnelig ved vinden:   « – du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen», sier Johannes til Nikodemus (Joh 3,8). Det er nok derfor Balthasar i sitatet ovenfra framholder at den som elsker «må stige inn i et slags mørke, inn i usikkerheten», for det å stige inn i det ubegripelige er å stige inn i det usikre. «Uden Risico», sier Kierkegaard, «ingen Tro».[4] Som troende må vi rett og slett satse på at det ubegripelige vi tror på, er sant og at det holder. En beretning i NT som illustrerer hva dette dreier seg om, er beretningen om Emmaus-vandrerne som får den ubegripelige sannheten forklart av Jesus selv.

En refleksjon over Luk 24 og gleden over å forstå

Disiplene røper allerede på veien til Emmaus at de ikke forstod det som hadde hendt med Jesus. De ble rett og slett forvirret da de fikk høre fra kvinnene ved graven at Jesu kropp var borte (Luk 24,22f). «De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever» (Luk 24,23). Disiplene forsto ikke hva som hadde skjedd. Det var da Jesus sa til de: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet»? Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24, 25-27). Jesus ville at disiplene skulle forstå at dramaet de nå var vitne til, var del av en lang historie, og at de måtte se hendelsene i lys av denne historien. Han ville forklare dem at det ikke var tilfeldig det som hadde skjedd, for dypest sett var det skjedde et resultat av Guds plan og hensikt. Det var det han ville fortelle dem. Det var det han ville disiplene skulle forstå. Derfor sier evangelisten: «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Luk 24,45).

Det er et forunderlig utsagn av evangelisten. Forunderlig for så vidt som han sier at det som fortelles om Jesus i skriftene og det som nå hadde hendt med ham, korsfestelsen og oppstandelsen, er noe han vil de skal forstå. Det er noe som appellerer til forstanden. Når Jesus så forklarer disiplene sammenhengen, lister han opp punkt for punkt det som står skrevet om Messias i de gamle skriftene. «Slik står det skrevet», sier evangelisten: «Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette» (Luk 24,46-48).

Vi må tolke det slik at det Jesus nå forklarer dem, vil han at de skal forstå som realiteter, noe som er virkelig og ikke noe som skyldes fantasi og innbilning. Død og oppstandelse, omvendelse og tilgivelse, misjon og vitnesbyrd for alle folkeslag; det er nære hendelser Jesus vil at disiplene skal forstå som ledd i en kjede av sammenhengende begivenheter, gjort mulig av og nedtegnet i de gammeltestamentlige skriftene. Disiplene er selv vitner til hendelsene! Derfor er hendelsene noe som gir mening. Jesus taler om noe som henger sammen, og som det nettopp derfor også er mulig å begripe. Det er i den mening Jesus åpner disiplenes forstand.

Det kan, slik jeg forstår saken, ikke tolkes annerledes enn at disiplene nå fattet tillit til Jesus og at de bent fram kom til tro på Jesus. Troen på og tilliten til Jesus berodde med andre ord på det disiplene forsto, gjennom forklaringen de hadde fått. Det er det ene. Og det andre er at Jesu forklaring dreide seg om historiske hendelser, om fakta, først fra profetenes tid og så fra tiden sammen med Jesus, hans liv og skjebne. Troen hvilte på en kunnskap som gikk forut for troen, for troen var ikke kunnskapsløs, den var ikke uten mening og fornuft. I den forstand kan vi her tale om troens fornuft, eller troens rasjonalitet.[5]

Da Jesus hadde forklart disiplene sammenhengen, velsignet han dem. Det siste som skjedde var at Jesus ble han tatt opp til himmelen (Luk 24,50). Og slik ble Jesu verk fullendt. Denne fullendelsen ble for disiplene begynnelsen på et liv i glede, tilbedelse og lovprisning. For da Jesus førte disiplene ut mot Betania, og velsignet dem, «falt de på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede», sier evangelisten (Luk 24,52). Glede over det de hadde hørt og sett.

Vi må se denne hendelsen i sammenheng med at Jesus-fortellingen i sin helhet er rammet inn av nettopp glede og lovprisning. I begynnelsen av Lukas-evangeliet fortelles det at en «Herrens engel» stod foran gjeterne på Betlehems-marken og sa: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren» (Luk 2,10f). Det er gleden over at Frelseren er født som forkynnes av engelen, gleden over inkarnasjonen. Og nå, når disiplene vender tilbake til Jerusalem etter de siste hendelsene med Jesus, vender de tilbake «i stor glede» (Luk 24,52).

Hvorfor er disiplene så glade? Jeg tolker det slik at disiplene er glade fordi de nå, etter at Jesus hadde åpnet deres forstand, virkelig forstod hvem han var. De forstod nå at de sto ansikt til ansikt med Messias, han som sa at han oppfylte Skriftene. Han som i sitt jordeliv hadde sagt at han var «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Født i Davids by, en glede for hele folket. Det var han som nå forklarte disiplene sammenhengen mellom det profetene hadde sagt og hendelsene de nettopp hadde opplevd, og dermed fikk de en bekreftelse på at det var sant det Jesus hadde sagt om seg selv.

Nå forsto de at det var Jesus (selv) som var forklaringen og sammenhengen mellom profetiene og oppfyllelsen. De forstod først nå fullt og helt hvem det var som hadde velsignet dem, at det var selve sannheten som hadde velsignet dem. Det røper at det ikke var lett for disiplene å komme på innsiden av den dype hemmeligheten, selve mysteriet med Jesus. De klarte ikke å forstå det av seg selv. De var trege til å tro, sier evangelisten, og derfor måtte Jesus selv forklare det for dem. Det var denne forklaringen som lå til grunn for at disiplene, etter å ha blitt ført ut mot Betania, «falt på kne og tilba Jesus» (Luk 24,52). Nå først var det til å begripe og til å forstå at det var meningsfullt å stole på Jesus, og å ta sitt kors opp å følge ham. For nå fikk de den endelige stadfestelse av at Jesus talte sant da han sa at han var «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Det skapte glede! Glede over å forstå at de nå fikk del i det han fortalte dem. De ble deltakere av budskapet! Det var troens fornuft, mening og sammenheng som skapte denne gleden.

Det ligger, slik jeg ser det, en dypsindig visdom i dette, som har å gjøre med det vi opplever og erfarer når vi fester vår lit til noe. Det motsatte av det sanne og meningsfulle er løgnen som er aldeles ubegripelig og irrasjonell. Det ligger ingen glede i å bli overmannet av ondskapens falske budskap, for det leder oss inn i fortvilelse, hat, misunnelse og fortielser. Det finnes ingen glede i det som kolliderer med sannheten. Det ligger heller ingen tilfredsstillelse i å ikke vite hva en skal satse livet sitt på, hva en skal feste sin lit til. Det er en uvitenhet som ofte skaper mer angst og uro enn glede og fred.

Om å tjene Gud

Hva er mer meningsfullt enn å tjene sannheten? Hva er mer meningsfullt enn å tjene Gud?

Vi tjener Gud når vi i de grå hverdagene elsker vår neste og tjener vår neste ved å bære nestens byrder. Da må vi bruke alle anledninger vi har til å gå i Jesu fotspor, som er ensbetydende med å demonstrere at nestekjærligheten er praktisk, konkret, og jordnær.

I en legende fortelles det om ei vakker prinsesse som lekte ved en kornåker. Så kom den gode ånd til prinsessa og sa at nå kan du bli rik. Hvis du går gjennom åkeren og plukker opp så mange aks du kan bære, så vil jeg stå på den andre siden av åkeren og riste alt kornet ut av aksene så kornet blir til diamanter. Ja, sa prinsessa og strålte av glede. Tenk å bli rik på diamanter!

Men det er to betingelser, sa den gode ånd. Du kan gå gjennom åkeren bare en gang, og du kan ikke ta de aksene du har gått forbi. Det forsto prinsessa, men hvor skulle hun begynne?

Da prinsessa så ut over åkeren, så hun plutselig et stort aks som det var mange korn, og hun sprang dit for å ta det, men i det hun bøygde seg ned for å ta akset så hun et aks lenger framme som var enda større. Hun lot det første akset ligge, sprang av gårde for å ta akset som var større, men i det hun bøygde seg ned for å ta det, så hun et aks enda lenger framme som var enda større; hun slapp det andre akset og sprang av gårde – – – – – og slik holdt prinsessa på for hun ville jo ha så mange aks som mulig, for å bli rik! Men før hun visste ordet av det var åkeren slutt; hun trodde åkeren var mye større, og der, ved enden av åkeren, stod den gode ånd og ventet på prinsessa, for nå ville den gode ånd riste kornet ut av aksene. Men prinsessa hadde jo ingen aks, hun ville ha det største, men gikk forbi alle, og så begynte hun å gråte.

Åkeren er livet vårt, aksene er alle anledningene vi har til å tjene vår neste, og da gjelder det å ikke gå forbi. For den som tjener sin neste tjener Gud. Gud er over alt der vi er, sier Karl Rahner, og der er også min neste. Derfor er det uendelig mange aks å plukke for den som vil tjene Gud, og gå i Jesu fotspor. Vi tjener Gud også da når vi, midt i hverdagens mange praktiske gjøremål, bruker de anledningene vi har til å vise våre nærmeste veien til Gud. De er skapt i Guds bilde, de er skapt til å ligne Gud som vi er skapt til å ligne Gud, og derfor bruker Gud oss til å vise de veien.  La oss derfor ikke være løgnere som frister våre medmennesker til å begjære de materielle tingene i denne verden, – på bekostning av Gud. For alle, hver eneste en av de vi møter på vår vei, er en uendelig rikdom for Gud. Er vi gode forbilder for de? Baktaler vi noen uten å tenke på at vi kan gjøre vårt medmenneske urett?

Mennesket og skjønnheten

La meg illustrere hva det innebærer å være et menneske og et medmenneske.

Under overskriften «Hva vi kan lære av liljene på marken og av himmelens fugler» publiserte Kierkegaard tre taler der han i billedlig form tolker teksten i Bergprekenen om liljene på marken og fuglene under himmelen (Matt 6,25-34). Liljen var, sier Kierkegaard, etter evangeliets beskrivelse skjønnere påkledt enn Salomo i all sin prakt. Den var sorgløs og glad som dagen var lang. Men en lunefull fugl fløy omkring og fristet liljen til å sammenligne seg med de andre liljene. Denne fuglen var en frister og en forfører sier Kierkegaard i fortellingen.  Liljen er menneske. Det er når menneske ikke lar seg friste til å begjære andres eiendom og andres lykke, det er skjønnere enn Salomo i all sin prakt. Slik understreker Kierkegaard at menneskets skjønnhet og verdighet ligger i å være fornøyd med sin egen skjønnhet, som er å være fornøyd med det å være et menneske. Når kong Salomo kler seg i sin kongelige purpur og troner majestetisk i sin prakt, kan vi saktens tale høytidelig og si: «Deres Majestet». Men når alvoret siger på, for eksempel i dødens avgjørende øyeblikk, når alle forskjeller er borte, da gjelder det å tale om menneske. Da heter det menneske, og ikke «Deres Majestet». Det dreier seg ikke da om det sørgelige ved at alle er like i dødens stund, men om det faktum at alle liljene på marken er like fordi alle er skjønne. Det samme sier vi om de som er havnet nederst på rangstigen, som den fattige Lasarus gjorde. Han var også et menneske, og like skjønn som liljene på marken. Derfor: Rikdommen, friheten og skjønnheten ligger i det å være fornøyd med å være et menneske.

File:Kierkegaard.jpgFor hvem er det som har gitt oss vår menneskelighet, som Kierkegaard kaller menneskets «påkledning».  Når Kierkegaard taler om liljens skjønnhet taler han billedlig om liljens påkledning. Påkledningen er en blanding av farger, bånd, sløyfer og stas, sier Kierkegaard, og understreker at det er Gud som kler liljen slik. Og i forlengelsen av det presiserer han at en ikke må tenke at liljens eksistens, det å være til, er én ting, og at skjønnhetens påkledning er noe annet, som om påkledningen er noe som kommer i tillegg til det å være til. Nei, saken er at påkledningen nettopp er å være lilje! I lys av det spør Kierkegaard: Skulle så ikke mennesket i denne sammenheng være langt skjønnere påkledt enn liljen? Budskapet er at vi må lære av liljen hvor herlig det er å være et menneske, som betyr: Hvor herlig det er å være påkledt av Gud! Hvis mennesket skal sammenligne seg med liljen, må mennesket si at påkledningen er den sanne menneskelighet. Det er en påkledning – en skjønnhet – som ikke skyldes meg selv.

Hva skyldes den så? Hvem eller hva har vi å takke for påkledningen? Skjønnheten skyldes at påkledningen ligner Gud. Liljen overgår Salomo i all sin herlighet, men det er uendelig mer herlig å ligne Gud på tross av at likheten med Gud er en usynlig likhet. Ingen kan se Gud, for Gud er ånd, sier Kierkegaard. Liljen ligner ikke Gud, for ingenting synlig kan ligne den usynlige. Liljens skjønnhet er den synlige skjønnheten, mens Guds bilde er den usynlige skjønnheten etter Åndens bestemmelse. Derfor har mennesket en uendelig verdi, det mest praktfulle Gud har skapt, og derfor må vi bruke alle anledninger vi har, ikke til å friste, men til å tjene. Det gjør vi når vi gå i Jesu fotspor, og når vi etterligner Jesus.

Etterlignelsen

Er etterlignelsen noe som skjer i blinde? Karl Rahner svarer her at det for den kristne ikke dreier seg om å kopiere Kristus, vel vitende om at det å følge Kristus steg for steg ville vært det enkleste. En slik etterligning ville imidlertid ikke være noe annet enn blind lydighet uten frihet og ansvar til å handle.[6] Hvis en som tjener skal utøve kjærlighetens gjerninger, kreves det frihet til å utøve gjerningene, sier Rahner, og denne friheten er mulig bare ved i lydighet å la seg forme av Jesu frihet og Jesu kjærlighet. Derfor sier Jesus: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 9,36, jf. Gal 5,1). Det treenige mønsteret er i denne sammenheng illustrerende, for det var i frihet Faderen fødte Sønnen, og når Jesus (Sønnen) gjør Faderens gjerning, gjør han den fordi han elsker Faderen, som er en «handling» i frihet. En sann etterligning er en etterligning som formes og dannes av fellesskapet i Gud hvor det å elske og å bli elsket er det essensielle, sier Augustin. Det underslår ikke den intellektuelle refleksjonen for så vidt som det å «henge fast ved» Kristus også betyr å betrakte Jesu livsmønster, Jesu væremåte, som er historisk og konkret, synlig og forståelig i evangeliene. Det er det Rahner har i tankene når han sier: «For vi må bevisst forme vårt livsmønster etter det livet som den  ̓historiske ̓ Jesus av Nasaret levde. Det er med sikte på det Ignatius av Loyola (1491 – 1556) understreker viktigheten av meditasjonen over mysteriene i Jesu liv».[7]

Hva betrakter vi når vi betrakter mysteriet i Jesu liv? Vi betrakter den bunnløse kjærligheten Jesus har til Faderen og til Ånden. Dessuten betrakter vi den uegennyttige lydigheten Jesus demonstrerer når han underordner seg Guds vilje, for ved å underordne seg Guds vilje viser Jesus at han prioriterer medmennesket foran seg selv. Å ikke sette seg selv i Guds sted er ensbetydende å gi plass til andre ved sin side. Slik viser Jesu lydighet hvorfor han inviterte samfunnets utstøtte og fremmede, og hvorfor han så konsekvent så verdien i andre menneskers særegenheter. Jesus elsker mennesket for hva det er i seg selv, uten å skjele til ferdigheter og egenskaper. Jesus «brukte» ikke skapningen som «middel» til å realisere seg selv, for hans mål var å realisere skapningen ved i fri kjærlighet å elske den over alle ting, slik han elsket Faderen og Ånden og slik Faderen og Ånden elsket ham. Slik blir kjærligheten mellom personene i Gud kilden til det livet Jesus formidler til andre. Det er ved å la seg forme av denne hengivenheten en drives fram mot sårbare mennesker på en sårbar jord.

I forlengelsen av det er det betimelig å minne om at det også ved etterligningen handler om plattformen Gud legger når han tilgir mennesket. Wilfrid Stinissen sier i en av sine bøker at krav uten barmhjertighet og imperativer uten nåde fort ender opp i en overfladisk fromhet. «Uten nåden kan selv dydene føre oss til fall», sier han, idet han viser til dyden «ydmykhet» som et eksempel:

Når noen sier om seg selv at han er ydmyk, er det grunn til å være på vakt. Visst kan det være sant. Mot slutten av sitt liv sa Lille Thérése: «Jeg tror jeg er ydmyk», og hun hadde sikkert rett. Men hun er et unntak. De fleste som tror at de er kommet langt på ydmykhetens vei, fristes ikke sjelden, uten å si det, til å være ganske fornøyd med sin egen ydmykhet! Ydmykhet er en umulig dyd! Det var en tid da man trodde at man kunne oppdra et menneske til ydmykhet ved å ydmyke det. Men ydmykelser fører ofte slett ikke til ydmykhet, men til såret hovmot. Så snart du lykkes med en «ydmykhetens handling», dukker det opp en liten kommentar som gratulerer deg med din ydmykhet. Nei, ydmykhet oppnås ikke gjennom anstrengelser. Hovmotet sitter så dypt og er en så farlig gift at den alltid kan forvandle din tilsynelatende ydmyke holdning til et enda mer subtilt hovmot.[8]

Augustins gode råd for pilegrimen er å fokusere den «ytre bevegelsen» i Gud mer enn den indre bevegelsen i oss selv. Ifølge Augustin er det ved denne «bevegelsen» mennesket dras bort fra seg selv og mot andre, for å elske andre slik Gud elsker oss. Det er ved å betrakte den selvhengivende kjærligheten Jesus har til Faderen og den kjærligheten han har til oss, vi oppdager det selvsentrerte «egoet» i oss. Ansikt til ansikt med den rene og hellige Kristus ser vi «kontrasten» til oss selv; det faktum at våre tilbøyeligheter går i feil retning. Ved synet av Jesu Kristi hengivenhet må vi alle kapitulere. Derfor må det en resignasjon til, en erkjennelse av de mørke kreftene i oss før Kristus kan komme inn og gjennomlyse oss med sin kjærlighet. «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken» (1 Joh 3,16). «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13). Hemmeligheten er at det er når vi lever Kristus-livet denne prosessen skjer, fra oss til Gud og fra Gud til oss, ikke én gang, men hele livet igjennom. I denne prosessen er hele mennesket involvert, mennesket som enkeltindivid, men også, og kanskje særlig, mennesket som del av det kristne fellesskapet, i kirken hvor Ordet om Jesu Kristi hengivenhet forkynnes og hvor nattverdens sakrament forvaltes til frihet og frelse for oss alle. Det er hva tradisjonen har kalt Imitatio Christi – å etterligne Kristus.

Ignatius av Loyola minner oss om at Jesus som sant menneske levde et liv i «langsom modning». Jesus ventet i 30 år på sin time. Etterfølgelse handler om å lære å vente, sier Ignatius, og om «å vokse gjennom det». Det er når vi ærlig venter på at Gud skal handle gjennom oss, at også vår time kommer. Den timen kommer i rett tid, sier Ignatius, selv om vi i ventetiden ofte erfarer at «tilværelsen går på tomgang». For den som ber han får, og den som leter han finner, og den som banker på blir det lukket opp for. Det gjelder også bønnen om å bli formet av Kristus, om å få del i hans kraft og hans seier over det onde. Det er ei bønn om at troen må vokse og bli sterkere, ei bønn om visdom og innsikt, som styrker overbevisningen om sannheten i troen og som hjelper oss til å holde fast ved sannheten, slik Paulus uttrykker det i Kolosserbrevet:

«Jeg ønsker at de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus. For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.
(Kol 2,2-3)

Prof. em. Svein Rise
NLA

_____________________________________________________________________

[1] Immanuel Kant (1724-1804). Tysk filosof, professor ved universitetet i Køningsberg. Kjent for sin tenkning om at mennesket først og fremst er et fornuftsvesen. Også religionen lar seg forstå i rammen av fornuft og logikk. Ifølge Kant er det samsvar mellom fornuften og universets lovmessighet, noe som gjør at alt vesentlig i tilværelsen er mulig å forstå.

[2] Bønnen er hentet fra Kierkegaards journaler (NB20: 159). Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 23 – Journalerne NB15-NB20. København: Gads Forlag, 2014. Oversatt fra dansk til norsk av ukjent oversetter.

[3] Sitert fra SEGL. Katolsk årsskrift for religion og samfunn. Oslo: St Olav forlag, 2014, 81. Sitatet er fra Hans Urs von Balthasars Theo-logic Vol 1, San Francisco: Ignatius, 209-210.

[4] Fra Søren Kierkegaard, Samlede Værker. A.B. Drachmann, J.L. Heiberg, H.O. Lange (utg.). København: Gyldendal 1963. Her fra Bind 9, Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. Første halvbind, 170. I fortsettelsen sier Kierkegaard: «Kan jeg objektivt gribe Gud, saa troer jeg ikke, men netop fordi jeg ikke kan det, derfor må jeg troe; og vil jeg bevare mig i Troen, maa jeg bestandig passe paa, at jeg fastholder den objektive Uvished, at jeg i den objektive Uvished er «paa de 70.000 Favne Vand», og dog troer.» Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. Første halvbind, 170.

[5] Se til dette, Wolfhart Pannenberg, Den apostolske Trosbekendelse. Frederiksberg: Forlaget Anis, 1994, særlig 9-23. Se også Gunnar Innerdal, «Troens troverdighet. En drøfting av apologetikkens oppgave og plass i systematisk teologi», i Teologisk Tidsskrift, nr. 4, 2012, 419-436, og min artikkel: «Hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Noen prinsippielle synspunkter på kristen apologetikk». Når troen anklages. Bidrag til et forsvar. Svein Olaf Thorbjørnsen (red.) Oslo: Land og Kirke/Gyldendal Norsk Forlag, 1984, 11-24.

[6] Se Karl Rahner. Åndelige øvelser. Betraktninger over Ignatius av Loyolas lærebok. Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen. Oslo: St. Olav Forlag 2002, 104.

[7] Åndelige øvelser, 103.

[8] Sitert etter SEGL. Katolsk årsskrift for religion og samfunn, 2014, 278f.

Translate »