Vi i DNKK vil huske Rakel Ramberg som en av våre store velgjørere. Uten å være medlem hos oss verken før eller siden valgte hun likevel å opprette en stiftelse knyttet til DNKK og gi gården sin til denne.
Rakel var født i 1928 og vokste opp på gården Seter i Trøgstad som den yngste av fem søsken. Hun fikk med seg en ballast av norsk bondekultur sammensmeltet med en kristen arv som bl.a hadde sine røtter tilbake til Hans Nielsen Hauge. Han hadde jo venner og medarbeidere i Trøgstad.
Bondejenta Rakel var en ressurssterk kvinne. Hun tok tok examen artium på en tid der få kvinner fra bondestanden gjorde dette; vi er glade for bildet av henne i studenterlue som henger på Seter. Siden tok hun juridisk embedseksamen mens det ennå var en veldig mannsdominans på Universitetet i Oslo. Hele sitt yrkesaktive liv arbeidet hun som jurist.
Hun var glad i barn og hadde en genuin omsorg for dyr. Det sier ikke så lite om et menneske.
Rakel var en fargerik og særpreget personlighet. I sine tanker kunne hun bevege seg i et stort himmelrom både med mørke dybder og himmelsk lys.
Da Gro og jeg møtte henne første gang en lys vårkveld i 2015 der ute på Seter, betrodde hun oss minner som gikk helt tilbake til hennes tidlige barndom. Den høyst usedvanlige fortellingen rykket oss ut av det hverdagslige og inn i den verden der man skimter de åndelige kreftenes kamp, lys og mørke, og hører Åndens sus.
Opplevelsen gjorde et stort inntrykk på oss begge. Fortellingen rommet minner om høyst uvanlige opplevelser fra hennes meget tidlige barneår og ungdom, men også fra voksenliv og pensjonist-tilværelse. Det var en indre rød tråd i fortellingen om de bemerkelsesverdige opplevelsene som førte fram til hennes generøse tilbud til oss om å overta gården. Den bandt de ulike minnene sammen som perler på en snor. Da vi dro hjem den kvelden var jeg preget av å ha opplevd det helt uventede, det fullstendig usedvanlige, noen ville kanskje brukt uttrykket «det eventyrlige». Profeten Joels ord toner i bakgrunnen:
En gang skal det skje
at jeg utøser min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal tale profetord;
de gamle blant dere skal ha drømmer,
og de unge skal se syn.
Da vi holdt husvelsignelse på Seter en lørdag like før jul i 2015, sto vi etter velsignelsen ute på tunet i den kjølige luften. Biskopen gikk bort til Rakel og takket henne for hennes store donasjon. Da svarte Rakel nokså kontant, nesten bryskt: «Takk ikke meg. Takk Han der oppe!» Så pekte hun opp mot himmelen.
DNKKs videre virksomhet på Seter har rommet både utfordringer og gleder, trosstyrkende opplevelser av bønnesvar og puslespillbiter som på merkelig vis har falt på plass.
Det gir sammenheng og mening å la en rekviemmesse gå inn som enda en perle på den tråden som gikk gjennom Rakel Rambergs liv, tråden som holdes av ham som holder tid og evighet i sin mektige hånd.
Tor Arne Mørkved
Formann i styret for Stiftelsen Seter Gård
(Bildene er fra begravelsen i Lillohjemmets kapell)
