Skjærtorsdagsberetningen i Johannesevangeliet (13,1-17) handler om Jesu testamente, den nye pakt i hans blod og gaven han gir sine disipler. Men det munner ut i det disiplene skal gjøre. Det finnes ellers mange andre betegnelser på det Jesus gjør og det vi gjør. Sonoffer og takkoffer. Gave og mottagelse. Nåde og tro. Dette forenes på en unik måte i nattverden.
Nattverden ble fra første stund kalt «takksigelse», på Det nye testamentets grunnspråk «eucharisti». Det kalles nattverden også den dag i dag. For Jesus sa: «Gjør dette!» Og hva var det han gjorde. Jo, han tok brødet og takket.
Meningen med nattverden er takksigelse til Gud. Ja, meningen med hele vårt liv er å lovprise og takke Gud. I nattverdliturgien kommer vi ikke bare for å motta Guds gave, men også for å ofre ham vår gjengave. Vi mottar hans gave bare ved å ofre ham vår. Og vår gave er et offer av bønn, lovprisning, takksigelse – og gjerninger. Det lærer han oss ved fotvaskingen.
Mosaik fra katedralen i Monreale (Sibeaster / Public domain)
Men holder våre bønner, lovsanger og gode gjerninger mål? Nei, ikke i seg selv. Men vi skal legge det på Kristus og la ham bære det fram. Jesus Kristus har én gang for alle brakt Gud et fullkomment offer for alle våre synder. I kraft av dette har vi adgang til Gud.
Egentlig er jo enhver bønn et offer av oss selv til Gud i og gjennom Jesus Kristus, Derfor slutter vi våre bønner med uttrykk som «ved Jesus Kristus vår Herre» eller «i Jesu navn» eller «for Jesu skyld».
I den hellige nattverd er Kristus nærværende som vår yppersteprest på en spesiell måte. Han er nærværende ikke bare åndelig som den usynlige prest som tar vår bønn med inn i den himmelske helligdom. Ikke bare det. Han er også legemlig nærværende, i sitt ofrede legeme og blod under brød og vin. Gjennom hans legeme og blods virkelige nærvær forener han oss med seg selv som prest og som offerlam. Han tar oss inn i sitt eget offer. Når vi ved hans bord mottar hans legeme og blod, er vi med ham. Ikke bare at vi likesom står bak ham og titter fram når han trer fram for Faderen i den himmelske helligdom med våre bønner og takksigelser. Nei, vi er i ham, for han er i oss.
Troen som intet eier i seg selv, mottar alt av Kristus. Troen kan bare si: I deg har jeg alt, jeg er din. Men det sier den virkelig. Den er ikke stum. Troen uttaler det på en aktiv måte, ikke bare med munnen, men med de gode gjerninger som troens frukter. Og vårt takkoffer i nattverdfeiringen er et liturgisk uttrykk for denne troens samvirke med Guds ord.
Altså ikke et samvirke mellom to uavhengige parter som med forenede krefter frembringer et godt resultat. Men ved en virkning av nåden som gir plass for menneskets frie, personlige mottagelse i lovprisning av Gud og tjeneste for nesten.
«La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag» (Hebr 13,15-16).
Fr. Tom
