Thomas Kingo er en enestående veiviser i pasjonstiden, og palmesøndag er intet unntak: Se, hvor nu Jesus treder hen til den morderstad. Under hele vandringen fra Cæsarea Filippi – og helt fra fastelavnssøndag i vårt kirkeår – har Jesus gjort det klart for disiplene at han er på vei opp til Jerusalem for å lide og bli slått ihjel, og så oppstå på den tredje dag. Veien ned fra Oljeberget, over Kedron-bekken og inn i byen er siste etappe, og Kingo følger Jesu blikk: Han går mot sitt kors for å dø, og samtidig går han mot sine fiender – denne verdens fyrste, djevelen. Han vet han skal dem binde og evig seier få.
Evangelisten Lukas forteller at Jesus gråter over Jerusalem og dens innbyggere mens han sitter på eselfolen og hosiannaropene lyder. Gledesropene kan virke helt malplassert i denne sammenheng. Noen av fariseerne er på plass og kritiserer disiplene, men Jesus tar dem straks i forsvar. Han er Davids sønn, Messias, fredsfyrsten, og hosiannaropene skal lyde som en hyllest og som et bønn til Gud om at hans frelsergjerning nå må lykkes. (Sal 118,25) Hos evangelisten Matteus er det barna i tempelet som har lært seg å rope Hosianna Davids sønn, og Jesus forsvarer dem på samme måte.
Kingo slutter seg til, og vi med ham:
Mitt Hosianna klinger
Ved din den gode Ånd,
Mitt hjerte seg oppsvinger
Opplettet ved din Hånd.
Til lykke, o til Lykke
Du ærens konge! gakk
Min død at undertrykke,
Og ha så evig takk!
Diakon Håkon Johannes
St. Johannes Døperen
