Nordic Catholic News April 2024

På den norske vestkysten der eg bur, vaknar no våren langsamt i hagar og på marker. Somme netter ligg temperaturen under null, men sola minner oss dagleg om ei føreståande ny årstid. Naturen vitnar om den storarta påskebodskapen: Kristus er sanneleg oppstaden frå dei døde og råder som vår levande Gud over himmel og jord. Halleluja!

Sjølv har eg feira Stille veke og påske dette året med dei truande i St Olav kyrkje i Ålesund og i St Justin Martyr i Trondheim.

Sist helg vitja eg ein familie i den nordnorske byen Stokmarknes der eg krismerte heile familien på fire. Kyrkja vår veks talmessig langsamt men stødig.

Ny diakon i Tyskland

Lørdag i påskeoktaven, 6. april, ordinerte biskop Ottar Mikael Josef Markus Steffen til diakon i St. Helena misjoni i Tyskland. Diakon Josef vil, i tillegg til de ordinære oppgavene som diakon, ha ansvar for å bygge opp Kirkens misjon i Mosel.

Samtidig innviet biskopen også Nikolaus Schweisel som subdiakon.

Vi gratulerer den nye diakonen og subdiakonen og ønskeer dem Guds rike velsignelse over de oppgavene de går inn i. Det er en glede å se at Den nordisk-katolske Kirke vokser i Tyskland.

Men nå er Kristus oppstanden fra de døde – (1 Kor 15)

Står dette til troende? Den salige, jubelfylte påsketid står for døren, og de mange døpte synes ikke å la seg affisere av det – selv om dåpen og påskedag på det nærmeste er sammenknyttet. Et folks sekularisering og en kirkes avkristning, troens forvitring, fremmes ikke primært ved krefter utenfra. Nei, den fremmes fremfor alt ved at kristne ikke feirer søndager, ikke høytider, og i særlig grad ikke feirer påskehøytiden som kirke. Intet er – under de aller fleste forhold – viktigere! Ved å prioritere andre ”ting” forkynner vi for hele verden at dette ikke er det dypeste og viktigste som har hendt meg, deg og verden noen gang. Det som skjer i påsken – og som følge derav derfor møter oss i kirkens messe – er historiens og verdens sentrum, et kultisk sentrum, et troens kraftsentrum, et sentrum i livene du og jeg lever. Det nytter ikke bare å ”vite om” påsken. Vi må dras inn i den, styrkes av den, forvandles av den og leve den. Den er en vedvarende realitet, og den møter oss i kirkens messer. For i påskehøytiden samler hele frelseshistorien seg i ett, brennhett punkt.

La oss derfor holde høytid. (1 Kor 5)

Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde, synger vi i påskesalmen. Og slik er det: Blodet gjelder. Han ofrer seg selv.

Etter at ypperstepresten for den gamle pakt på den store forsoningsdagen hadde vært i det aller helligste, tok han av sitt hodeplagg og linklærne som han bar på kroppen, og la dem igjen i det aller helligste. Evangelisten Johannes beretter at de som kom til graven fant at svededuken ikke lå sammen med linklærne: Hodeplagg og linklærne var nå lagt av. Ypperstepresten er steget ut av det aller helligste – kors og grav, og har nå samlet alt i seg: Kristus er blitt tempelet, det aller helligste, alteret, det fullkomne offeret og ypperstepresten. Han soner slektens synd og forsoner oss med Gud og nedkjemper døden – ikke med en annens blod, men med sitt eget. Vann og blod kom fra hans side på korset. Her fødes kirken, hans brud, og i nattverden næres, renses og fornyes hun i dette blod. For med og ved og i Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1). Hver messe er del av en evig påske-aeon, frelsens åttende dag, for Herren selv feirer sitt offer og sin seier over døden og djevelen med oss.
Men påskedag – det er det bare påskedagen som er!

Nå fryd deg, du Guds engleskare, nå juble alle Guds mysterier!
For Kristus er oppstanden, ja han er sannelig oppstanden!

”Hvor er du fra?” – en meditasjon for pasjonstiden

”Hvor er du fra?” spør Pilatus – så enkelt og så vanskelig. Jo, fødselsattesten ville vært grei nok: Jesus var født i Betlehem, levde sine tidlige barneår som asylsøker i Egypt og deretter, antakelig fra 7-årsalderen av, i Nasaret i Galilea. Som voksen hadde han antakelig hjemsstavn i Kapernaum. Så langt folkeregisteret, dersom det eksisterte noe slikt den gangen – og det gjorde det jo til en viss grad. Det var jo årsaken til at Jesus ble født i Betlehem, ikke i Nasaret, ikke sant?

Men samtidig ligger det noe mer og dypere i Pilatus’ spørsmål. I hele dialogen mellom Pilatus, Jesus og den politiske og religiøse eliten i Jerusalem ligger det en undertone av at Pilatus aner at han står overfor en person som representerer en virkelighet langt større enn han fatter rekkevidden av. Det aner ham at han står overfor en sak som ligger langt utenfor hans jurisdiksjon, og han forsøker seriøst å få hele saken mot Jesus avvist – helt til han blir satt kniven så ettertrykkelig på strupen at han, gitt de politiske forholdene i Romerriket den gangen, ikke ser seg i stand til annet enn å gi etter for kravet om å henrette Jesus.

Pilatus fikk ikke svar på spørsmålet – i hvert fall ikke der og da. Ting kan tyde på at han fikk svarene senere, for flere tradisjoner peker på at han døde som en hengitt kristen i den sørlige delen av vår tids Frankrike, og både Den koptisk-ortodokse og Den etiopisk-ortodokse Kirke ærer ham som en av sine helgener! I så fall ble han også klar over det enhver troende kristen vet, nemlig at Jesu fødsel i Betlehem og hans tilknytning til både Egypt og Nasaret var forutsagt av Herrens profeter århundrer før Jesus ble født.

Hos Hosea leser vi: ”Fra Egypt kalte jeg min sønn”, historisk en tekst som går på utvandringen fra Egypt 1000 år tidligere, men som det gammeltestamentlige paktsfolket så på som en Messias-profeti. Videre leser vi hos Matteus at han bosatte seg i Nasaret for at ”det ordet [skulle] oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer”. Og det er flere profetier som utpeker Betlehem som Messias’ fødested.

Johannes er den eneste av evangelistene som har fått med seg Pilatus’ spørsmål om hvor Jesus kommer fra. Og han er også den eneste som går i dybden for å besvare det. I Joh 1,1 leser vi: Han var i begynnelsen hos Gud.  Jeg vet ikke om dere er klar over hvor radikalt ordet ”begynnelse” på hebraisk, for så vidt også på gresk, er. Det innebærer et absolutt nullpunkt. I begynnelsen fantes kun Gud, ingen materie det kunne skapes noe fra, kun Gud – og der var Han, før tid og rom fantes.

Det er dette Kirken oppsummerer i trosbekjennelsens ord om at han er født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.

For vår skyld og til vår frelse steg han inn i tid og rom, historisk og geografisk stedfestbart. Der og da levde han, født i Betlehem mens keiser Augustus regjerte i Roma, Herodes den store i Palestina, og mens Kvirinius var romersk prokurator i Midt-Østen, død 33 år senere mens Tiberius var keiser, og Pontius Pilatus var prokurator i Judea, langt bedre dokumentert enn svært mange andre kjente personer fra samtiden eller eldre tid. Men fordi han, som Kirken bekjenner, var Gud av Gud, brøt han seg til slutt fri fra tiden, geografien og døden og åpnet veien tilbake dit han kom fra, for alle som tror på ham. Det er Evangeliet!

Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperen

Vær hilset, Maria …

Maria budskapsdag, Maria bebudelse, Marimesse om våren eller også Herrens bebudelse. Her kan det sies at kjært barn har mange navn. Og denne dagen er virkelig et kjært barn, den største av kirkeårets mariadager.

Så langt en kjenner til, er dagen blitt feiret av Kirken siden tidlig på 200-tallet. Kr. I vårt land var dagen en egen helligdag helt til helligdagsreduseringen i 1771. i Den norske kirke blir feiringen som regel lagt til søndag før palmesøndag.

Vår kirke feirer, i likhet med den romersk-katolske kirke og de ortodokse kirkene, så langt det er mulig dagen på datoen 25. mars. Om denne dagen faller i pasjonstiden, i den stille uke, eller på påskedag, feirer vi dagen med messe på en hverdagskveld før pasjonssøndag. Maria budskapsdag er en festdag i fastetiden, og den liturgiske fargen skifter fra den fiolette botsfargen til festfargen hvit. Datoen 25. mars ligger til grunn for høytiden for Herrens fødsel 9 måneder frem til 25. desember.

Denne store hendelse og mirakel leser vi om i Lukas 1, vers 26–38. Inkarnasjonens store mysterium, den evige allmektige Gud ikledde seg menneskelig natur og ble oss lik, slik at vi kunne få del i gudommelig natur. Dette store under som vi bekjenner i trosbekjennelsen og bøyer oss for i ydmykhet.

Budskapet som erkeengelen Gabriel brakte Maria, er det største budskap noen engel har brakt. Den unge jomfruen Maria skulle føde Guds sønn inn i verden. Gjennom henne skulle han få sin menneskelige natur.

Men hvordan kunne dette gå til? Ja, dette spurte jo Maria engelen om: ”Jeg har jo ikke vært sammen med noen mann?” Men engelen fortalte hva som skulle skje, unnfangelsen skulle skje ved Den Hellige Ånd, og det var jomfruen som skulle føde Guds sønn.

Dette store som vi ærer Maria for, er at hun svarte JA. ”Se jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.”

Et menneske under syndens og dødens lov – dog var nok Maria så ren som noen ung jomfru kunne bli – svarte ja til å føde Guds sønn. Det store Miraklet ble et faktum, og da hun litt senere besøkte sin kusine Elisabeth som skulle føde Døperen Johannes sang Maria i sin lovsang: ”Fra nå av skal alle slekter prise meg salig.”

Maria fødte Guds sønn og han fikk gjennom henne sin menneskelige natur, men hadde også sin guddommelige natur. Ved dette ble Maria ”Theotokos”, Gudføderske og Guds mor.

Maria er også kirkens mor. Jesus Kristus tok bolig som et lite foster i Jomfru Maria og hun fødte ham vår frelser. Det er klart vi skal ære Maria!

Mari svarte ja til engelens budskap. Vi må også svare ja til Guds kall slik at Jesus Kristus åndelig kan ta bolig i oss. Da passer det å synge og be med Brorson i hans vakre julesalme:

Kom la min sjel dog finne,
sin rette frydestund,
at du er født her inne
i hjertets dype grunn.

Fr. Tore Andreas
St. Mikael og alle de hellige, Fredrikstad

“The Faith of the Undivided Church”

Det er ein stor visjon og eit ambisiøst program Den nordisk-katolske Kyrkja er del av. Det kom tydeleg fram under den internasjonale konferansen i Mainz, Tyskland, arrangert for fjerde gong i år.

Konferansen samla folk frå heile Scranton-unionen, fire frå vårt land i lag med 35 deltakarar frå USA, Irland, England og Tyskland. Halvparten deltok i ei engelsktalande avdeling med teologiske drøftingar av spørsmål knytt til vårt læredokument ”Road to Unity”. Halvparten var medlemar av den tyske regionen av DNKK samla til kyrkjestemne samtidig og på same stad. Eit fruktbart fellesskap med internasjonal breidde og liturgiar på både tysk og engelsk.

Samtalane krinsa kring det viktige læredokumentet som voks fram av den ortodoks-gamalkatolske kommisjonen som konkluderte på slutten av 1980-talet med full læremessig semje utan at det den gongen vart dregne jurisdiksjonelle konklusjonar.

Scranton-unionen sin økumeniske sekretær, fr. sr. Rob M. Nemkovich jr., framstilte historia som førte fram til dette viktige konsensus-dokumentet.

Vår nyaste prest i London, fr. Calvin Robinson, drog opp visjonen av korleis gamalkatolske og anglikanske kyrkjer kunne finne kvarandre i ekumenisk fellesskap utan paveleg overherredøme.

Biskop Roald Nikolai viste korleis splitting og strid mellom kyrkjene i dag kan overvinnast med oldkyrkjelege førebilete.

Presten for kyrkjelyden i Mosel-dalen, fr. Frederik Hertzberg, gjekk gjennom konsensus-dokumentet sine paragrafar om ekklesiologi og heldt fram at det er ingen hinder for at Scranton-unionen og ortodokse kyrkjer skulle kunne finne saman i kanonisk fellesskap.

Erkebiskop Anthonius (Mikovsky) gav visjonar for korleis Kyrkja skal overleve i ei tid då ho er pressa frå ei stadig meir sekularisert samtid og truga av splitting innanfrå.

Bileta frå konferansen viser ei vårleg stemning i den gamle byen ved breidda av elva Rhinen, som kunne vitna om mange store hendingar gjennom kyrkja si historie, om ho berre kunne kome til orde.

+ Ottar Mikael

Fr. Rob gir fr. Daniel (Gerte)Blasius-velsignelsen, en gammel forbønn om Guds beskyttelse mot halsonder.

Fr. Rob gir fr. Daniel (Gerte)Blasius-velsignelsen, en gammel forbønn om Guds beskyttelse mot halsonder. Denne skikken er spesielt utbredt i Tyskland.

Bønneuken for kristen enhet 2024

Også i år samarbeidet Den nordisk-katolske Kirke med andre kirke- og trossamfunn i Trøgstad i Bønneuken for kristen enhet. Her opplevde vi et godt fellesskap med folk fra Pinsemenigheten Filadelfia, Betania på Havnås, Smaalenene Frikirke og Den norske Kirkes menighet i Trøgstad og Båstad. I dagene 19.–21. januar samlet folk seg til sangkveld i Båstad kirke fredag kveld, Vesper på Seter gård lørdag kveld, Bønnemøte og familiegudstjeneste på Filadelfia søndag ettermiddag og kveld med avsluttende kveldsmåltid.

Vesperen på Seter gård var godt besøkt. Mange trosset kulda og fant veien mellom snøfonnene. Vi var rundt 30 i alt, inkludert husets folk. Vesper for Bønneuke for kristen enhet ble sunget med god deltakelse. Mange kjenner til denne tradisjonen og forsamlingen sang godt med. Tidebønner fungerer bra i felleskirkelige samvær, det er en viktig erfaring å ta med seg. Etter vesperen samlet folk seg rundt bordene i stua. Praten gikk livlig under serveringen som husfolket Kleven-Felloni sto for. Vi ser stort på at lokalbefolkningen slutter så godt opp om samlinger på Seter. Det betyr mye, ikke minst for Stiftelsen Seter gård og for Den nordisk-katolske Kirke.

Ansvarlige for vesperen var Benediktinerfellesskapet Pro Orthodoxia og Stiftelsen Seter gård.

 

Fr. Calvin utestengt fra anglikansk konferanse i USA

Fr. Calvin Robertson som ble ordinert til tjeneste i DNKK i Storbritannia i november i fjor, var invitert til å holde en tale på en evangelikal, anglikansk konferanse i Charleston, South Carolina i USA. Konferansen ble arrangert av Anglican Church in North America.

I sin tale var fr. Calvin tydelig på at det bibelske grunnlaget for kjønns- og ekteskapstenking er forpliktende for Kristi Kirke også i vår tid. Dette falt imidlertid ikke i god jord hos konferanseledelsen, og fr. Calvin ble ilagt taleforbud for resten av konferansen. Han ble også nektet å delta i de panelsamtalene han var invitert til å delta i. Det er vanskelig å se dette som annet enn sensur av en prest som våger å framheve Guds Ord, ogsså når det strir mot det politisk korrekte.

Biskopene Ottar Mikael og Roald Nikolai har gått ut med en felles preessemelding til støtte for fr. Calvin. Denne ligger på DNKKs internasjonale hjemmeside.

 

Fr. Calvin har også selv redegjort for hendelsen og for bakgrunnen for den på sin egen hjemmeside. Redegjørelsen inneholder fr. Calvins manus og er vel verd å lese.

 

Innvik-stemne 2024 – 26.-28. april

Velkomne til seminarhelg i vakre Innvik. Impulsane frå det keltiske vest er betydeleg på vestlandet. Dei keltiske steinkrossane finn vi «overalt». Kinn og Selja er stader nokon vil kalle «thin places». Mang ein trell frå øyrikene i vest song kan hende tidebønene på si ulukkesferd mot aust. Visst var det viktig at kongane etter kvart knesette kristenretten, men det var kan hende krafta hos dei saktmodige vitna som praktiserte trua audmjukt og trufast i århundra før som la grunnen for kristninga av det norrøne folket.

Stemnestaden vert, som vanleg, Innvik Fjordhotell, og tidebøner og messar finn stad i vakre Innvik Kyrkje.

Av programmet nemer me, forutan messefeiring og tidebøn, spanande føredrag og kulturkveldar med keltisk son og kåseri om kristenlivet i vest.

Klikk på biletet for å henta fullstendig program og info om påmelding.

Pris for dobbeltrom: (per pers.): kr. 2350, for einskildrom: kr. 2600.

Vise menn fra Østerland

Få bibelske skikkelser er så myteomspundne som vismennene som kom for å tilbe Marias sønn i Betlehem. I Bibelen er de kun nevnt hos Matteus, og han skriver ikke annet enn at det kom noen vismenn fra Østen, intet om hvor mange de var, ei heller mer spesifikt hvor de kom fra.

«De hellige tre konger»?

Ganske snart festet forestillingen seg om at de haddde vært tre, ut fra at det ble båret fram tre gaver, og gavene har også et tydelig symbolpreg som plasserer dem i den arabisk-mesopotamisk-persiske kulturkretsen. Det var i denne kulturkretsen stjernetydningen hørte hjemme, et fenomen som hadde vokst fram fra et behov for å kjenne himmellegemenes posisjon og bevegelser for å kunne navigere trygt gjennom de store, øde ørknene, etter hvert også over havet. Den religiøse tydningen av denne kunnskapen var forbeholdt en spesiell samfunnelite, som oftest med nære bånd til kongefamiliene. Det vgokste derfor også snart fram en forståelse av at de hadde vært av kongelig ætt. Denn forståelsen ble så knyttet til profetier i GT (Sal 72,10; Jes 60,6), og da var ikke veien lang til å begynne å omtale dem som konger. Begrepet «De hellige tre konger» var født.

Baltasar, Kasper og Melkior?

De tre navnene dukker første gang opp på en mosaikk i kirken Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna i Nord-Italia ca. år 560. Ut over inskripsjonen ii Ravenna finnes ikke navnene nevnt skriftlig før ca. år 700. Disse navnene finner vi kun i den vestlige, latinske del av Kirken.  Syrerne kaller dem bl.a. Larvandad, Hormisdas og Gushnasaph, armenerne Kagba, Badadilma og andre navn, mens den salige Anna Katarina av Emmerick (d. 1824) mener at de het Mensor, Seir (Sair) og Theokeno.

Gud, konge eller helbreder?

Matteus forteller at vismennene kom for å tilbe en nyfødt konge. Men gavene de bar fram, forteller at besøket hadde en dypere betydning enn som så. En gammel legende fra den assyriske Kirke forteller at vismennene med sine gaver ville sette barnet på prøve med sine gaver. Røkelse var fra gamlet av ansett som en offergave til en gud. Hvis barne tok imot røkelsen, var han en gud. Gull har til alle tider vært ansett som en gave til en konnge. Tok barnet imot gullet, var han en jordisk konge – og Herodes ville ha god grunn til å frykte for sin makt. Myrrasalven hadde en annen betydning i Østen enn i den hellenistiske del av verden som Palestina tilhørte på denne tiden. Mens den hellenistiske verden først og fremst anså myrrasalven som en liksalve, ble den i Østen først og fremst ansett som et legemiddel. Tok barnet imot myrrasalven, var han en helbreder som skulle fri mennesker fra sykdom.

Barnet tok imidlertid imot alle tre gavene. Da forsto vismennene at han ikke bare var en gud blant andre guder. Han var konge over alle guder. Han var den ene, allmektige Gud som var født til jorden. Han var konge, men ikke en konge som skulle kjempe med andre konger om makt på jorden. Han var kongenes Kongee, Herre over himmel og jord. Han var helbreder, men ikke bare en som skulle helbrede slik at døden ble utsatt. Som allmektig Gud og Herre over himmel og jord, over liv og død, skulle  han helbrede selve menneskehetens grunnskade, den som fra syndefallet har stengt menneskene ute fra Guds evige Paradis.

Hvor ble det av dem?

«… de tok en annen vei hjem til sitt land,» skriver Matteus, og deretter senker tausheten seg over dem – men ikke helt, og igjen må vi gå til den assyriske og de andre orientalske kirkenes tradisjoner. For der får vi høre at apostelen Tomas møtte dem på sin misjonsferd østover, den som endte i India der vi fremdeles finner en livskraftig Kirke som bærer hans navn. Tomas skal ha døpt dem og innviet dem til biskoper. De skal ha feiret Kristmesse sammen i år 54 og dødd kort tid etterpå som vitner om Ham de en gang la ut på  den lange ferden for å tilbe.

Den kristne Kirke hedrer deres minne hver 6. januar.

Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperen, Oslo

Last mer

Translate »