Når man ikke har sett hverandre på noen år, legger en mer merke til hvordan kroppen eldes. Om noen sier til meg at jeg ikke har forandret meg, så tar jeg det som en skånsom vennlighet, men jeg tror ikke på det.

Det er naturlig at vi utveksler erfaringer om kroppens helse når vi møtes. Av og til sykdomshistorie og medisindosering. Av og til vellykket rehabilitering og sunnhetsopplevelser.

Det er naturlig. For vår kropp er det som vi lever i og uttrykker oss med. I den opplever vi lyst og smerte. I helse og medgang er det en lyst å leve. Det sansene nyter, kan være en vei til å ane hva himmelen er. Finnes det noe vakrere enn et vakkert menneske?  Finnes det noe vakrere bygning enn menneskekroppen?

Samtidig er kroppen en byrde. Det er i den sykdommen kommer og smerter og handikap gjør seg gjeldende. Den syke kroppen hindrer oss, leder oss dit vi ikke vil, og blir til slutt et fengsel vi helst vil slippe ut av. Alt dette er mennesket, eller ”kjødet” som det kalles i Bibelen.

En slik kropp, i all dens utsatthet, var det Jesus tok på seg da han ble menneske, da han for vår skyld ble kjød i Marias morsliv for å dele vår menneskelige historie, som er en historie i kroppen. Vårt liv er ikke ideer, det er noe som utspilles i kjøtt og blod, i vår kropp.

Ved forvandlingen på forklaringsberget (Matt 17,1-9; Mark 9,2-13; Luk 9,28-36; 2 Pet 1,18) viser Jesus, som er prototypen for menneskeheten, at vår kropp kan bli forvandlet, forherliget, også den.

Jesus døde i ytterste fattigdom og fornedrelse. Han deltok innblandet i denne vår historie, som prototyp. Han forutså dette at han måtte lide, og at den som vil vinne livet må følge i hans forspor. Hans jordiske liv i denne kroppen kulminerte på korset, og korset ble veien for ham tilbake inn i Guds herlighet.

Og det er altså denne herlighet som er vårt mål. Herligheten er den egenskap som er Guds, hans blendende glans, hvis avglans mennesket fra begynnelsen delte, men som gikk tapt gjennom synden. Den gjenopprettes gjennom Kristus. Og for at vi ikke skal miste motet når vi innser at vi ennå må gå igjennom mye i denne vår kropp (Apg 14,22), så viser han på forklaringsberget hvor hen veien går.

I samfunn med Kristus er vår kropp på vei mot herligheten. Den veldige kraft som oppvakte Jesus fra de døde, Den Hellige Ånd (Rom 8,11), skal forvandle også våre legemer og gjøre dem lik hans (Fil 3,21). Jeg vet hvor jeg går. Den død jeg må igjennom i kroppen, er en stasjon på veien til oppstandelsen.

På forklarelsesberget ble det demonstrert at Jesus var den sterkeste, triumfatoren, til tross for at han gikk mot død og grav. Våre legemer er også på vei mot død og grav. Men i selskap med Jesus Kristus er det en seiersvei (Rom 6,3-4).

Fr. Tom Hængsle
St. Johannes Døperen, Oslo

Mens klokken tikker og årene går mot 2030 og tusenårsjub … eh, tusenårsmarkeringen av slaget på Stiklestad og Hellig Ol … eh, kong Olavs tap i slaget der, er kongeriket i stuss om hva en slik markering skal være godt for: Kongeriker feirer vel ikke nederlag?

Hvorom alt er eller blir: Hellig Olavs fall brakte særlig én ting til kongeriket: Et sedeskifte, og med det norm- og tros-skifte. Markering av de 1000 år skaper store utfordringer for myndighetene som planlegger markeringen, synes det som: Det foregår igjen et sedeskifte i nasjonen, bort fra det olavsarven gav og gir, og det nominelt sett største og flere mindre trossamfunn i kongeriket spiller på lag.

Dette sedeskiftet fører med seg et normskifte, som er i full gang det også, i samfunnet og i kirkesamfunnene. Det kalles paradoksalt nok normløshet, og med det følger et tros-skifte. Samfunnet er sekularisert og mange kirkesamfunn er på full fart mot avkristning. Men det er ikke noe nytt og moderne som forkynnes og leves; det er gammelt hedenskap og ditto gnostisisme.

Utfordringen for de troende er å manøvrere i dette terreng. Tiden krever av oss – olavsarven minner oss: Lev ikke på løgn! Det er av største viktighet hvordan du lever. Og bu deg på at et liv i sannhet vil koste. Mer. Tidens krav er å underkaste seg tesen om at ingen ting er sant. Men der er sannhet, og der er løgn. Sannheten skal sette oss fri, sier han som selv er sannheten.

Vi kan leve olavsarven på noen bestemte måter: Hør Guds ord. Les Guds ord. Lev Guds ord. Be Guds ord. Et Guds ord. Gjør det regelmessig. Lev ditt trosliv i våre messer. Søk fellesskapet med Guds troende i himmelen og på jorden. Og bekjenn daglig Kristus som Herre i det liv du lever. Og gi ikke etter for kravet om å leve ditt liv på løgn. Det tjener verken Gud eller nesten.

Vi har en sky av vitner rundt oss. Alle i den skyen har et navn, og mange av de navnene kjenner vi. Ett av dem er Olav Haraldsson. Herren sier i Luk. 22:
At de døde står opp, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, nå han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud, men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.

 Dette er vår tro. De som er gått foran i troen lever for Gud. Vi bekjenner i hver eneste messe hans menighet i himmelen som levende for Gud. Vi står i det mest intime fellesskap med disse og vår felles Herre. Takk da Gud for Hellig Olav! Og jeg, ja jeg anmoder med frimodighet: Hellige Olav, be for oss!

Herre Gud, himmelske Fader, du som gav kong Olav nåde til å reise korsets merke i vårt folk, vi ber deg: Bevar din hellige kirke og oppvekk og styr våre hjerter ved din Hellige Ånd, så vi får kraft til å stride den gode strid og så bli stående etter å ha overvunnet alt, ved din elskede sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med Deg, Fader, og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Erkedegn, fr. Lauritz E Pettersen
St. Mikael og alle de hellige menighet