Nu er det pinseliljetid …

I all sin glans nu stråler solen,
livslyset over nådestolen,
Nu er det pinseliljetid,
nu har vi sommer lys og blid,
Nu spår oss mer enn englerøst
i Jesu navn en gyllen høst.

(N.F.S. Grundtvig)

Som påsken, har også pinsen sin opprinnelse i det jødiske året. Femti dager etter påske feires den jødiske såkalte ukefesten Shavout. Det greske ordet Pentekosté (”den femtiende”), som først ble anvendt som betegnelse for hele perioden mellom påske og pinse, kom fra cirka år 300 til å bli navnet på den avsluttende festen. På den måten har vi fått det norske navnet pinse.

Pinsen er avslutningen av påskens etterfeiringstid. Gjennom Den Hellige Ånds utgytelse over apostlene i samsvar med Jesu løfte, er alle forutsetningene til stede for den kristne kirkes liv og virksomhet. Men alt hviler i påskens avgjørende hendelser. Slik de store kristne festene ble feiret med den åttende dagen som en såkalt oktav, ble de syv ukene mellom påske og pinse sett på som en ”ukeuke”, og den åttende uken som en parallell til den åttende dagen. På denne måten ble pinseuken påskens oktavuke og pinsedagen altså ukeukens søndag. Av den grunn ble også pinsen ganske tidlig en viktig dåpsdag, først og fremst for de dåpskandidatene som av forskjellige grunner var forhindret fra å delta i påskens dåpsgudstjeneste. Pinsen kom derfor til å bli dominert av dåpskjolenes hvite farge. Det er forklaringen på at pinsen på nynorsk mange steder kalles Kvitsundagen. I den nordiske tradisjonen med pinsen som den vanligste konfirmasjonstiden kan vi altså spore en sammenheng med den aller eldste tradisjonen.

Som selvstendig fest er pinsen blitt feiret siden 200-tallet, og vi fortsetter feiringen pinsedag 2024!

Fr Asle Ambrosius
St. Johannes Døperen, Oslo

Translate »