Igjen feirer vi Olsok, og det er da naturlig å hente fram beretningen om Kong Olav II Haraldsson og hans vei til Kristus. Vi kan lese om den lille gutten som ble født i 995 på Ringerike. Vi kan lese om Olavs foreldre, småkongen Harald Grenske som var født i Grenland, og moren Åsta Gudbrandsdatter som var fra Opplandene. Olavs far dør etter sigende samme år som Olav fødes, og Åsta gifter seg med småkongen Sigurd Syr som blir guttens stefar. Olav får etter hvert flere halvsøsken. Og vi kan lese om ”Rane den vidfarne” som var fosterfar for kongsgutten.
Olav ble etter hvert, svært vakker, middels høy, klok og god til å tale for seg. Som voksen bevarte han sin middels høyde og Olav hadde store krefter og gode øyne som ble kvasse når han ble sint. Han hadde gode evner når det gjaldt å skyte med bue, kaste spyd og ”hadde et sikkert øye for all slags håndverk”. Det berettes også om noe som med dagens øyne ikke er så gildt, nemlig at Olav hadde sine kilo og ble kalt Olav Digre, Digre betyr ”den tjukke.”
Hl. Olavs dåp.
Som tolvåring ble han sendt av sted på vikingtokt bl.a. til England og Frankrike, og på grunn av hans herkomst sier soga: ”at han av den grunn ble regnet som konge, selv om han ikke hadde noe område eller land”. Det berettes at Olav lar seg døpe av erkebiskop Robert i Rouen i 1013/-14. Kongesagaene sier derimot at han allerede ble døpt som barn, med Olav Tryggvason som Gudfar. Denne tradisjonen er usikker, men i så fall kan Olav ha konfirmert dåpen i Rouen denne vinteren. Etter salvelsen planlegges det en reise via Gibraltar (Norvasund) til Jerusalem (Jorsalheim).
Plutselig får Olav en drøm, i denne drømmen taler en mann til ham og sier: ”Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider.”
Etter en tid vender Olav tilbake til Norge. Han kommer til Vestlandet, til øya Sæla utenfor Stad. Olav tolket det som et tegn på lykke at det nettopp var her de kom i land, siden sæla betyr lykke. Da Olav går i land på Sæla ifølge Snorre, sklir han og nesten faller. Olav selv kommenterer dette og sier ”Nå falt jeg.” Da sier Rane: ”Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet.” Kong Olav ler og svarer: ”Det kan nok være, om Gud vil.”
Etter at han har rådført seg med sin mor, stefar og fosterfar, bestemmes det at Olav skal prøve å kjempe for å få sin arv og bli konge over Norge. Det blir lyst til ting på Eidsvoll. Olav holder en tale hvor han lover å ta tilbake de gamle lover og verge landet mot utenlandske hærer og høvdinger. Dette gir gjenklang hos folket og Olav blir valgt til konge i 1015. Norges rikssamling er nå i gang.
I året 1016 like over påske seiler kongen og hans menn oppover Glomma, like innunder fossefallet ”Sarpr” som norrønt og islandsk betyr ”fuglekrås”, det som svelger eller sluker.
De trekker skipene forbi, og kongen anlegger så en kjøpstad der. Snorre beskriver, at: ”Olav satte et gjerde av stein, torv og tømmer tvers over neset som gikk ut i elva ved fossen, og gravde diker utenfor og bygde en stor jordborg. Innenfor jordborgen lot han bygge en kongsgård (Borrgard), og reiste en Mariakirke. Han merket så videre ut tomter til andre gårder og lot folk bygge der. ”
Noe av grunnen til at Olav grunnla en by og en borg akkurat her, ved siden av fordelen av at stedet lå like ved utløpet av Glomma, og at man nord for Sarpr kunne seile videre oppover med fossen som sinkende hindring og drive handel begge veier, kan ha vært at han ville styrke sin stilling overfor den svenske kong Olof Skjøtkonung. Oluf hadde vært ladejarlen Svein Håkonssons overkonge i Viken, og i 1016–17 var faren overhengende fra dette holdet. Svenskekongen Olof hadde en datter Ingjerd som ble lovet bort til kong Olav. Kong Olof opphevet forlovelsen, og mens Olav ventet på sin kjære Ingjerd i Borg, giftet svenskekongen bort sin eneste ektefødte datter til storfyrst Jaroslav av Kyiv. Da Olav får greie på at han er blitt utsatt for svik, går han til slutt med på Västergötlendingen, Rangnvald jarls forslag om å gifte seg med sveakongens frilledatter Astrid for å irritere ham.
I 1019 står det til bryllups i (Sarps-)Borg, et overdådig bryllup som varte i flere dager. I stedet for forlengelse av ufredstankene endte giftermålet med å inngå fredelige forhold med Sverige. Dette var egentlig Olavs opprinnelige ønske, å oppnå en viktig allianse mellom Norge og Sverige. Med dette fikk Olav beholde hele Ranrikesysla.
Dronning Astrid og Kong Olav II Digre fikk en ektefødt datter i 1020, Ulvhild av Norge. I 1024 blir Olavs sønn Magnus født, den senere kjente, kong Magnus den gode. Hans mor var frillen Alvhild.
I 1024 spilte kong Olav en sentral rolle på Mostratinget, en milepæl i Norges historie; her vedtok man kristenretten som blant annet inneholdt regler om dåp, gravferd, faste og kirkebygging. Dette har vært, og er, en velsignelse for folk og land. Nå brer kristendommen seg ut over hele riket i rammer som gir rikelig vekst. Men ikke alle ville vende om.
Fordi Olav etterhånden, mot slutten av sin regjeringstid begynte å føre en mer hardhendt kristningsframferd med tvang og beslagleggelse av eiendom og kom i konflikt med stormenn, mistet han støtte fra folk som ville holde fast på den gamle troen. Kongen ville ikke akseptere dem som ikke ville omvende seg til Kvitekrist. Olav var overhodet ikke interessert i å elske sine fiender. På grunn av dette mistet han støtte og i 1028 måtte han rømme landet sammen med sin kone og sin sønn.
Mens han var i Gardariket fikk Olav på ny en drøm som sa at han hadde sviktet Jesus ved ikke å sette sverdet i sliren. Jesus sier: ”Stikk ditt sverd i skjeden! For alle som griper til sverd, skal falle for sverd!” Igjen drømmer Kong Olav om en mann; mannen oppfordrer Olav til å følge Guds vilje; mannen i drømmen var Olav Tryggvason.
I femte Mosebok (28,1–14) leser vi:
”Dersom du nu hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden. Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst: Velsignet være Du i byen, og velsignet være du på marken! Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe! Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang! Herren skal la dine fiender, som reiser seg mot deg, ligge under fot for deg; på èn vei skal de dra ut mot deg, og på syv veier skal de flykte for deg. Herren skal byde velsignelsen å være hos deg i dine lader og å følge deg i alt det du tar deg fore, og han skal velsigne deg i det Herren din Gud gir deg. Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har tilsvoret deg, såfremt du tar vare på Herren din Guds bud og vandrer på hans veier. Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal reddes for deg. Herren skal gi deg overflod på alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord i det land som Herren tilsvor dine fedre å ville gi deg. Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid og velsigne alt dine henders arbeid; og du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge å låne av noen. Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale; og du skal alltid være ovenpå og aldri være under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde, og såfremt du ikke viker av fra noen av de ord jeg legger frem for dere i dag, verken til høyre eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem.”
Takk kjære Jesus for at vårt Norge etter Olavs jordeferd og virke har vært velsignet, dog ikke uten prøvelser, men likevel beskyttet. Hellige Olav viser oss at det aldri er for sent å ta Jesus med i vårt følge igjen og at det gjelder å gå sammen med Jesus Kristus fra nå av og inntil evig tid.
Vår vilje til å gå sammen med vår Herre Jesus Kristus, selv om våre liv både er vanskelige, mørke og mange ganger selvtilsølte er livsviktig. Det er frelsende og forsonende å erkjenne, bekjenne. Skal vi overleve må vi gjenoppta kommunionen med Herren selv.
Hellige Olav Norges Evige konge, be for vårt land og for oss alle om daglig omvendelse til Kristus. Kristus som du lot oppfylle deg mer og mer her på jorden. Takk for at Du lot ham fylle deg helt til randen slik at når du lot deg falle og utåndet, kunne han renne over i deg, av det beger du hadde fylt deg med og det legemliggjorte brød du hadde latt deg motta, Kristi legeme og blod! Takk for at du har vist oss at det er ikke våre gjerninger som gir oss frelse, men Jesu Kristi gjerning. Han er ikke avhengig av vår tro, men vi er avhengig av Hans. Ingen synd er for stor for Herren selv, vi må aldri tro at en synd er så stor at den ikke kan forlates, hvem tror vi at vi er, skulle ikke Kristus greie å frelse oss hvis vi sukker. Ja, Kom Herre Jesus! Jeg tror deg!
Vår alles Olav og gode konge, fordi du av god vilje lot ditt kristnede blod renne for oss, slik Kristi blod rant for deg og for oss alle, lot du ham gjøre ditt legeme til et hellig legeme, fordi Kristi legeme som vi mottar gjør brødet hellig og vi blir helliget; i ditt tilfelle kjære Olav kunne brødunderet allerede begynne å virke. Det brød som spises men ikke fortæres, kunne få ditt legeme til å dø uten å ødelegges, det døde kunne til og med slå spirer. Det store brødunderet kunne nå begynne å virke i Norges land, i og gjennom ditt legeme skjedde det under, mennesker fikk trøst, ble friske og kom til troen på Kvitekrist!
På grunn av din vilje til å gå i bresjen for Kristus gjennom all ondskap og mørke som du selv også var en del av ble du gradvis forvandlet og helliget, ikke på grunn av deg selv, men fordi Du ønsket Kristus velkommen med i ditt følge. Du gjorde ikke alltid de riktige tingene eller tok de rette beslutningene, men du vendte aldri Jesus ryggen. Du hadde mot til omvendelse slik at du til slutt kunne se ham i øynene, med det kunne du avsløre den ondes blikk, for det var ditt eget, du avslørte at de som ikke ville ønske Jesus velkommen ikke vår av det gode, dette gjorde deg rustet til å dø for ham.
Takk gode Gud, vår Herre Jesus Kristus for at Du helliget jorden idet blodet dryppet på den, dette Ditt blod som renner i oss som av lyst bekjenner og mottar Deg, slik helliges vi. For å nå Kristi Evige Kongerike som troner over alle kongeriker og over St. Olavs evige kongerike, det tidsbegrensede Norge. Vil det likevel være noe evig over det, fordi Hellig Olav vil være der i Himlenes rike med sin omvendelse og evige troskap mot Herren selv, som frelste oss og som har helliggjort oss.
Hvis vi kjemper mot vår egen egoisme, djevelen i oss selv den store dragen, går vi fra ondt til godt, fra Djevelen til Kristus , som Olav Haraldsson(/Åstesson) gikk fra barbari til hellighet.
Olav gikk over fra mørke til lyset i sin dåp, da den gamle Adam ble druknet i ham og oppstigningen til Himlenes rike og Kristus kunne begynne. Ondskapen i seg selv fulgte Olav helt til stranden og i det han kastet fra seg sverdet på Stiklestad og lot seg felle, i det øyeblikket Kong Olav skjønte at det er ved å tape at man egentlig seirer, likesom Kristus seiret ved å fornedre seg selv, like til døden , ja, døden på korset!
Først da lød ropet til ondskapen : Hit men ikke lengre, og det røde hav kunne slå og skylle over dem som ikke ønsket vår Herre velkommen! ondskapen fikk havet over seg, fordi Olav hadde gått tørskodd opp på stranden, og kunne skue soloppgangen.
Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at mørk og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav,
oppstod ærefull av døde,
imot påskemorgenrøde.
Og den evige dagens forbønn over Norge, Hellige Olavs gode vilje og ønske for oss! Kristus kongenes konge hører våre bønneønsker og ber for oss evindelig, som tror, ”under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og inntil evig tid; Herren hærskarernes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.” (Jesaja 9,6b–7)
Etter kongens død begynte mange mirakler å skje rundt hans grav. Det de ennå ikke visste, var att Olav selv var blitt ett under og et Mirakel. På grunn av gjærtegnene gravde de kongen opp ett år og 5 dager senere fra sandbakken ved Nidelven, 3. august 1031. De oppdaget da at kroppen var like frisk og hel.
Snorre beretter: ”En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Hår og negler var vokst på ham” (Det kan påpekes fire uavhengige kilder like før og etter reformasjonen i 1537 som bekrefter at hellig Olavs legeme lå uråtnet i kisten – også den gang).
Olav den hellige skrinlegges, detalj av antemensale fra Trøndelag. Fra det 14. århundr
Snorre fortsetter: ”Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav virkelig var hellig. kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret.” 35 år etter, ca. i 1066 blir Hellig Olavs legeme forflyttet til Olavskirken i Trondheim. Rundt år 1090 ferdigstilte Olav Kyrre Kristkirken (Nidarosdomen) i byen og Olavsskrinet ble flyttet hit og sto her fram til reformasjonen, 1536/-37.
Etter at biskop Grimkjell helligkåret Olav til ”Norges Evige Konge” (Rex Perpetuus Norvegiae), ble 3. august en kirkelig festdag og fikk betegnelsen Olavi Translatio. (Vesle Olsok)
Etter Helligkåringen begynte gjærtegnsberetningene å tilta, og folk begynte å valfarte til Trondhjem. Olsokfesten ble en stor fest (Festum Olavi Reges et Martyris) fordi så mange søkte til helgenskongens legeme. Og på sandbanken ved Nidelven der hvor kongen det første året hadde vært gravlagt, ”utsprang det en fager kilde”. Vannet ga helbred og velsignelse, og Fager kveldsol smilte til folket og minnet dem om den gryende morgen og den salige bryllupsfesten.
Hellig Olavs, virke, liv og undergjerninger minnet menneskene den gang, som oss nå: Det er ikke på grunn av at vi er så gode og feilfrie mennesker at vi fullender helligjørelsens vei, men på tross av det. Det som er det viktigste er at vi kommer til oss selv, først da kan vi se vår Herres behov som er og blir vårt behov. Vi blir da ydmyke, da ser vi vår eneste utvei, Jesus Kristus.
En kunstnerisk framstilling av et norsk helgelskrin, ikke så ulikt slik man tror olavsskrinet kan ha sett ut. Tegnet av Finn Bjørklid.
Nøkkelordet blir da Nåde! Ser vi det, skjønner vi at Kristus for oss som tror og vil være i relasjon med ham som bror og far og kirken som Mor. Først da kan vi se at kirken er Brud og Kristus er Brudgommen, og at vi begge har behov for kommunikasjon og at vi trenger å kommunisere med hverandre. Da blir det stående tilbake Guds usigelige nåde, og Herrens store og umålelige kjærlighet som bare vil redde sin brud, den han elsker som mest. Måtte vi alle få visshet om at herren ønsker å redde oss alle og at han elsker menneskene.
Måtte vi alle få klarsyn til å se at vi må måle med stort mål for selv å ikke bli fortapt. Måtte vi alle bære over med hverandre og helhjertet ønske hverandre og alle mennesker Guds Nåde og skjønne at nåde er den største blant gavene når den ønskes for andre, da begynner for alvor ens egen helligjørelse.
Vi må elske hverandre brødre og søstre, ikke som vi mennesker elsker hverandre, men som Guds enbårne sønn elsket oss og ga sitt liv for oss, slik at vi aldri i evighet skal dø, men ha evig liv.
Guds rikelige Nåde er noe vi ikke kan gjøre oss fortjent til, det er kun en gave Kristus kan gi til oss, vi må bare gripe den, denne kraften som gir oss kraft til å forandre oss, den Hellige Ånd som skjuler oss slik at Gud kan handle.
En ting Hellig Olav beviser for oss er at Helliggjørelsen blir en livslang reise, det er en stadig reise innen i oss, utviklingen er at vi vil oppdage Guds Rike, fordi det kommer innen ifra, dette er en stadig vekst mot helliggjørelsens sendelse, at Kristus har tabernaklet seg i vårt hjerte. Vi innlemmet på hans legeme når han tar sete i vårt tempel, hver og en av oss må da kaste fra seg sine ”våpen”, de ting som skader vår neste.
Vi leser fra profeten Sakarja: ”Da tok han til orde og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud”.
Da det gikk opp for Kong Olav at han ikke kunne vinne slaget på Stiklestad, Norges kamp og Guds rikes kamp, uten å tape, kommer han til seg selv. Han kaster sitt sverd ”Bæsing” fra seg, og Thore Hunn gir ha ett hugg som blir hans banesår 29.juli før non. Sverdet hadde han fått fra sin fosterfar Rane Roesson (den vidfarne). Det sies at sverdet ble stjålet fra graven til landvetten Olaf Geirstadalfs gravhaug i Vestfold.
Idet Olav kaster fra seg sitt sverd som han selv kalte ”Hneitr” blir det et mirakuløst sverd, idet det slutter å drepe.
Dagen etter går Kong Olavs banemann ut på slagmarken og vasker liket. Blodet fra den døde heler Thores egne sår. Det finnes en stein som den blodige kongen lente seg over på slagmarken.
Denne steinen helbredet og Stiklestad kirke ble bygget over den, steinen ble gravd ned, antagelig ved reformasjonen, gjenfunnet under alteret i Stiklestad kirke i 1929. I dag står steinen bak alteret.
Olavs halvbror Harald Hårråde var 15 år da Olav falt på Stiklestad. Han tok med seg Olavs sverd fra slaget. Og det velsignede sverdet blir satt opp på alteret i det første Olavskapell vi vet om, i 1034 i Konstantinopel.
Ekthetsbevis for olavsrelikviet i St. Olav Kyrkje i Ålesund
Selv er vår egen kirke i besittelse av et olavsrelikvie; i St. Olavs Kyrkje i Ålesund står det, en liten monstrans med et beinfragment av helgenkongen. Måtte vi aldri tvile på Kristi virke, at Kristus virker gjennom sin brud slik han har sagt. Kristus virker gjennom sin kirke og gjennom alle hellige på en fylde av måter. Vil vi tilhøre ham, vil han bønnhøre oss og aldri forlate oss, bare våre synder. Han vil vaske oss rene den dagen og begrave oss slik vi begraver våre egne. Vil vi tilhøre ham, tilhører han oss. Gleder vi oss med ham, vil han holde bryllupsfest med oss. Skal vi lykkes, må vi alle bekjenne våre synder, se våre brødre og søstre i Kristus. Kirken må dele ut Kristi Legeme og blod til hele verdens frelse. Vi må ikke tenke ulykkestanker, men elske våre fiender. Og blir vi angrepet, må vi be for dem, og om det ikke finnes noen annen mulighet, må vi beskytte vår familie, ikke drepe, men flykte fra ondskapen. Vi må aldri gjengjelde ondskap med ondskap. Hvis dagen kommer og trengslene blir for store, må vi heller miste vårt liv og beholde livets krone, enn å berge vårt liv å gå fortapt.
I dette er kong Olav for oss et forbilde, at han måtte vise nåde for å få Nåde. Og fordi han viste nåde, omvendte hans fiender seg.
Paulus skriver til Efeserne: ”Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.”
Almektige, Evige Gud, du er kongenes krone og martyrenes seier. Vi vet at din Olav, Norges evige konge taler vår sak for ditt åsyn. Din storhet lovpriser vi i hans død, og vi ber deg: Gi oss livets krone, som du har lovet dem som elsker deg og blir mettet ved Lammets bord,;vi bønnfaller deg, allmektige Gud og på forbønnene av din salige martyr, Olav, alltid stå under ditt vern og redning av din sønn, som gjenløste oss ved sin død på korset, han som lever og råder fra evighet til evighet! Amen!
Fr. diakon Anders Beda
St. Mikael og alle de hellige, Fredrikstad
Olsokforedrag/-preken i Borge Kirke Olsok 2025
