Men nå er Kristus oppstanden fra de døde – (1 Kor 15)

Står dette til troende? Den salige, jubelfylte påsketid står for døren, og de mange døpte synes ikke å la seg affisere av det – selv om dåpen og påskedag på det nærmeste er sammenknyttet. Et folks sekularisering og en kirkes avkristning, troens forvitring, fremmes ikke primært ved krefter utenfra. Nei, den fremmes fremfor alt ved at kristne ikke feirer søndager, ikke høytider, og i særlig grad ikke feirer påskehøytiden som kirke. Intet er – under de aller fleste forhold – viktigere! Ved å prioritere andre ”ting” forkynner vi for hele verden at dette ikke er det dypeste og viktigste som har hendt meg, deg og verden noen gang. Det som skjer i påsken – og som følge derav derfor møter oss i kirkens messe – er historiens og verdens sentrum, et kultisk sentrum, et troens kraftsentrum, et sentrum i livene du og jeg lever. Det nytter ikke bare å ”vite om” påsken. Vi må dras inn i den, styrkes av den, forvandles av den og leve den. Den er en vedvarende realitet, og den møter oss i kirkens messer. For i påskehøytiden samler hele frelseshistorien seg i ett, brennhett punkt.

La oss derfor holde høytid. (1 Kor 5)

Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde, synger vi i påskesalmen. Og slik er det: Blodet gjelder. Han ofrer seg selv.

Etter at ypperstepresten for den gamle pakt på den store forsoningsdagen hadde vært i det aller helligste, tok han av sitt hodeplagg og linklærne som han bar på kroppen, og la dem igjen i det aller helligste. Evangelisten Johannes beretter at de som kom til graven fant at svededuken ikke lå sammen med linklærne: Hodeplagg og linklærne var nå lagt av. Ypperstepresten er steget ut av det aller helligste – kors og grav, og har nå samlet alt i seg: Kristus er blitt tempelet, det aller helligste, alteret, det fullkomne offeret og ypperstepresten. Han soner slektens synd og forsoner oss med Gud og nedkjemper døden – ikke med en annens blod, men med sitt eget. Vann og blod kom fra hans side på korset. Her fødes kirken, hans brud, og i nattverden næres, renses og fornyes hun i dette blod. For med og ved og i Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1). Hver messe er del av en evig påske-aeon, frelsens åttende dag, for Herren selv feirer sitt offer og sin seier over døden og djevelen med oss.
Men påskedag – det er det bare påskedagen som er!

Nå fryd deg, du Guds engleskare, nå juble alle Guds mysterier!
For Kristus er oppstanden, ja han er sannelig oppstanden!

Translate »