Lærdommer fra Daniels liv (Dan 6,1–24)

Foredrag på DNKKs høststevne på Gran 27.10.2024

DHÅ sier i Rom 15,4: «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir.»

Så la oss dele en fortelling med hverandre og se hva den lærer oss og hvilket håp den gir: Daniel var langt hjemmefra. Men midt i det vonde at han og jødene fra Juda stamme var drevet bort til fremmed land – i fangenskap til Babylonia til et folk med andre skikker, verdier og andre guder – var det midt i det ufrivillige eksilet ikke så verst for ham selv, ytre sett.

Daniel og hans tre venner, Sadrak, Mesak og Abed-Nego var jo fanget opp av Babels headhuntere på kong Nebukadnesars ordre – og vurdert som «kremen» av Israels ungdom på dette fremmede stedet.

Tre års opplæring og tette observasjoner gav guttene følgende attest:

«Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham.» En usedvanlig ånd!

Helt til topps i statshierarkiet hos konge – gjennom flere underlige begivenheter – skulle Daniel nå.

For over de 120 satrapene som den 62 år gamle Kong Dareios hadde satt til å styre landet, hadde han satt 3 riksråder med stort ansvar. Og Daniel var èn av disse tre.

Bibelen sier: For disse 3 riksrådene «skulle satrapene gjøre regnskap, så ikke kongen skulle lide noe tap.»

Forfremmelser hadde allerede skjedd flere ganger i Daniels liv, etter at han 2 ganger ved Guds nåde hadde tolket drømmer for Babels tidligere konger, Nebukadnesar og Belsasar, og slik hjulpet kongen.

Den første medo-persiske kongen, Dareios (muligens han som er bedre kjent som Kyros) – som nå var den nye herskeren var også virkelig fornøyd med Daniel.

Ja, Daniel var i kongens øyne en «usedvanlig mann.» Og han la merke til at Daniel utmerket seg «fremfor de andre ministrene og satrapene.»

For han hadde en usedvanlig ånd i seg – Guds Ånd, sier Skriften.

APP: Menneskets problem i GT er at det naturlig har en ustø, omskiftende og prostituert ånd som gjør at profeten Jeremia kunne si: «Mer svikefullt enn noe er hjertet. Hvem kan lege det?»

Men både i GT og NTs pakt er hellighet og fremvisningen av Guds karakter alltid Guds vilje med sitt folk. Men som vi vet, det eneste som faktisk kan virkeliggjøre dette – det eneste som kan ta bort et delt hjerte og gjør et menneske annerledes og som gjør at Guds hellige karakter kan synliggjøres i et udelt hjerte, er et indre suverent verk av Gud. Et nytt hjerte – Guds usedvanlige Ånd, for Kristi skyld.

Ja, selv det en gang å ha fått DHÅ var ingen garanti for fremtiden. Det var dette David innså da han så på Kong Sauls triste forandring – men også inn i sitt eget hjerte – og som fikk ham – og oss til stadig å be: «Skap i meg et rent hjerte Gud og gi meg en ny og stødig Ånd.»

Det er dette som gjør et menneske virkelig annerledes fra andre mennesker: Den daglige påvirkningen av Guds hellige Ånd. Slik var det på David og Daniels tid. Og slik er det i dag.

Den som har Guds Ånd, har Kristi Ånd.

Og den som Kristi Ånd har visdommens kilde i seg. Og når man har Guds visdom og vandrer ydmykt med sin Gud:

- er man velsignet av Gud.
- og da er man forstandig. Da tar man ofte kloke valg og sier kloke ting, ter seg godt, gjør jobben sin så godt man kan og fremstår som troverdig. Og slike blir ofte likt av sin sjef.
- Og slike mennesker får ofte mer ansvar.

Bibelen forteller om Daniel:

«… og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.»

Kong Dareios går altså med tanker om å gi Daniel – en av de tre riksrådene – ansvar for hele sitt Rike. Hvor vidt Daniel kjente til kongens intensjon, sier Skriften ingenting om. Men ryktet går …

Og kongens andre ministre og de 120 satraper (rådgivere) fikk naturligvis del i disse tankene. Men de sa ikke noe til kongen om hva de selv begynte å tenke om dette.

Men Bibelen forteller: «Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham. Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.»

APP: Ja – uten Guds aktive Ånd i et menneskes liv, kan det bli bråk i denne verden, når makt og personlig prestisje betyr mye og en ikke vokter seg for at misunnelsen får slå rot.

For: som på Abels tid, så også på Daniels tid – som på Kristi tid – som i dag: Når noen opphøyes, hender det at noen har vanskelig for å glede seg over andres fremgang og blir misunnelig.

Folk kan bli motarbeidet, ja helt uforskyldt få fiender.

Dette er en underlig og smertefull ting ved en tilværelse hvor synden er kamuflert og den sanne ansiktet er sminket.

Uten at det fremkommer noen konkret begrunnelse for denne misnøyen, mislikte hele statsapparatet sterkt kong Dareios’ planer for Daniel, denne bortførte israelittiske slavens hurtige karrierestige.

Men når de ikke kunne ta Daniel på tydelige feil, direkte tjeneste-forsømmelser eller kvalitet i arbeidet – og heller ikke fikk seg til direkte å lyve på ham (hvem vil synke så lavt) – fikk de angripe saken fra en annen vinkel.

For å hindre kongens plan fant kom satrapene og riksrådene hemmelig sammen og tenkte ut en kløktig plan; en 30 dagers plan med et spesielt lovforslag var antakeligvis mer enn nok!

Men hovedmålt for alt dette, sa de altså ingenting høyt om. For hvem ville vel komme i unåde hos kongen?

Ikke bare Daniel var uvitende om ministernes og satrapenes planer. Uvitende om det hele, var også Kongen selv.

Uten å vite det, skulle kongen bli en meget viktig brikke i denne listige planen; fremsatt som et helt nytt lovforslag.

Det underlige var at det ikke primært var verken kongens beste eller folkets beste som lå til grunnen for satrapenes og riksrådenes lovforslag. Det som lå under, var motstanden mot Daniel.

Tiden var kort, og det gjaldt å handle.

Bibelen forteller:

«Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.»

I ministrenes og satrapenes listige plan var det 3 punkter – alle garantert ikke å slå feil:

1. Kong Dareios`svake side: Hans høye og stolte tanker om seg selv, hans naturlige svakhet for smiger og «likes» – like inntil det å selv alene være gud. Selv om dette var noe helt nytt, kunne sikkert ikke kongen motstå det, spesielt ikke når det kom fra hans egne betrodde menn.
2. Daniels sterke side: Siden de ikke kunne finne feil eller tjenesteforsømmelser å ta Daniel på, som viste ham som uegnet som statsminister, ville de bruke hans sterke karakter og store frykt for Israels Gud, mot ham. Dette ville garantert fungere.
3. En tidsbestemt lov for de neste 30 dagene, et skalkeskjul, knyttet til det som alltid har vært et følsomt spørsmål – religion.

Og når den loven ble offentlig signert av Kongen i statsråd, var det sikkert ingen vei tilbake.

For «medernes og persernes uforanderlige lov» gjorde at man ikke kunne tilbakekalle en lov kongen hadde vedtatt.

Med dette kinderegget hadde Daniels kollegaer en sikker 30 dagers plan og kunne få fjernet Daniel – og antakeligvis – selv ta sete som medregenter med Kongen.

Javel, alle med makt og myndighet i Babylon var altså enig i denne loven..

Bibelen forteller: «I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.» (v 10)

Her var det antakeligvis ingen høringsrunde. Vi vet ikke om noen kritiske bemerkninger eller grundigere saksutredning. Saksbehandlingen gikk som en lek, uten innsigelser.

Og satrapene fikk rett: Kongen gikk rett på limpinnen.

Daniel fikk raskt høre om denne nye, underlige 30 dagers loven.

Kanskje snakket han med sine tre venner, Sadrak, Mesak og Abed-Nego, om den. De hadde jo for en tid tilbake bokstavelig talt «vært i ilden selv» og forsto saken fra Daniels synspunkt.

Daniels verdier ble nå kraftig satt på prøve. Hva var de verdiene egentlig? Hvor usedvanlig var den ånd som var i ham, egentlig?

APP: Hva slags råd ville du gitt Daniel i denne situasjonen? Hva ville vært taktisk smart, i dine øyne? Hva ville vært visdom?

Kanskje noen ville sagt: Tidene forandrer seg, Daniel. Kongens lover – han som du faktisk tjener, og hvis rike du har tjent lenge – gjelder også for deg, så dette må du nok innfinne deg med. Du er ikke Det lovede Land nå. Slik er kulturen her i Babylon.

Kanskje andre ville sagt: «Vi vet dette er i strid med din personlige, religiøse overbevisning som israelitt, Daniel. Men ikke gjør noe dumt nå som du er kommet i denne unike posisjonen. Tenk på konsekvensene! Det vil jo koste deg både embetet som riksråd, alle muligheter for avansement og selve livet! Tenk i stedet på de muligheter du har til innflytelse ved å se litt stort på dette.

Ikke flagg verken ditt syn eller din praksis så høyt.
Ikke be til Israels Gud akkurat nå.
Og hvis du likevel må gjøre det, ikke åpne vinduene dine slik, du pleier, så ikke folk ser at du ber..
Og for all del, ikke be høyt! Be stille i ditt hjerte..det er like effektfullt, for Gud hører deg jo uansett.

Kanskje noen også ville sagt: Husk, Daniel at kongens påbud ikke er kategorisk. Det gjelder jo bare for tretti dager! 30 dager! Det klarer du – så går dette helt sikkert seg til, slik at du kan be som før etter din overbevisning.»

Hva tenkte Daniel? Det er skjult for oss. Ble han redd? Det står det ingenting om. Men det må vi vel kanskje anta. Skriften sier ikke noe om at han ble sint heller. Antakeligvis hadde hans erfaring med følelsesstyrte ledere når det kom til religiøs overbevisning, i et land langt borte, gjort ham ganske edruelig.

Men Skriften forteller oss hva Daniel gjorde. Daniel kunne ikke inngå noe kompromiss i denne saken. Han måtte forholde seg til realitetene, men kunne ikke selv akseptere denne nye loven og tilbe noe menneske eller noen annen konge uten Ham som var Israels evige Konge, Herren – uansett hvor han var i verden.

For han kjente Den Høyeste Guds åpenbarte lov, Han som alltid, til alle tider og alle steder stod over alle andres lover.

Daniel må ha tenkt – og sikkert Sadrak, Mesak og Abed-Nego også:

- «Du skal ikke ha andre guder enn meg. Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene.»
- «man skal lyde Gud mer enn mennesker.»
- «Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde.» (1 Pet 3,17)

Daniel hadde respekt og dyp lojalitet overfor kong Dareios. Men den dypeste respekten hadde han for Herren, Israels Gud.

Og Daniel følte faktisk ikke at han nå gjorde kong Dareios urett ved å ikke lyde denne nye 30 dagers loven kongen selv hadde signert. Tvert imot egentlig. Hva som er å vinne og hva som er tape, kommer antakeligvis helt an på hvilke verdier man legger til grunn for sine avgjørelser..

Bibelen forteller: Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I tak-kammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, aldeles som før.

- - Embetsmennene kjente hans rutiner. De fulgte nøye med.
  - De ventet på rett tid.
  - Og de tok ikke feil.
  - Der åpnet han vinduet, slik han pleier!
  - Nå er han sikkert på sine knær!
  - Ja, nå ber han høyt som han pleier, vi kan høre det!

Det gikk presis som embetsmennene og Daniels kollegaer hadde beregnet. Slik det måtte gå …

Kunne Daniel høre embetsmennene komme? Vi vet ikke.

Bibelen forteller bare: «Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.» Planen hadde lykkes. Saken var klar.

Bibelen sier: Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.» Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»

Dette hadde ikke kongen sett komme. Kong Dareios har ennå ikke på dette tidspunkt skjønt at han – faktisk uten å vite det – har vært involvert i et komplott. Men plutselig forstår han nå konsekvensen av den loven han har undertegnet. Hans egen lov har jo rammet Daniel. Og kong Dareios vet at det er ingen vei tilbake. Men kan ikke gå tilbake på den loven han selv har underskrevet på.

Nå ble kongen dypt bedrøvet. Selv om vi ikke hører noe om at han beklaget selve lovforslaget, beklaget han nå dypt konsekvensen av den. Han hadde latt seg forføre. Kong Dareios kom under et veldig indre press. Han prøvde å finne en vei ut av dette uføret:

Bibelen forteller: Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham.

Men det ytre presset fra kongens nærmeste krets økte i omfang.

Bibelen forteller: Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.»

Det var ingenting kongen kunne gjøre, unntatt å be til Daniels Gud – og håpe på et mirakel:

Daniel i løvehulen, russisk ikon, 17. århundre

Bibelen forteller: Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.

Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?»

Ja, Davids sang gikk i oppfyllelse: «Men alle dem som tar sin tilflukt til Deg skal glede seg. Til evig tid skal de juble. Du skal verne om dem og de som elsker Deg skal fryde seg i deg. For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde.» (Sal 5,12f)

Det var et mirakel. Kongen fikk svar fra løvehulen: Bibelen forteller: Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud.

Mirakelet hadde faktisk skjedd! Når enden er god, er vel allting godt.

Hvordan det gikk med disse mennene som hadde kokt i hop alt dette – og hvordan det gikk med Daniel – kan dere lese om selv.

Hva slags lærdommer gis oss fra Daniels liv?

Lærdommer fra «Ham som går midt mellom de sju lysestakene av gull» – ham som vi venter på som skal komme igjen i makt og herlighet for å dømme levende og døde.

«Våg å stå som Daniel Sett deg for et hellig mål, åpent det bekjenn! Stå i rekken fast som stål og kjemp som Daniels menn. Kor: Våg å stå som Daniel, hjelp fra himlen vent! Fatt som han et hellig forsett, Gjør det fritt bekjent.»

APP: Å være en kristen er å ha fått en «usedvanlig ånd, DHÅ.»

«Så mange som drives av Guds Ånd de er Guds barn.» Denne Ånd driver deg til gudfryktig kjærlighet. Den «usedvanlige Ånd» gjør deg vis; den dyktiggjør deg til alt godt – og vil kanskje gjøre deg ettertraktet. Men den samme Ånd vil, i den tid vi lever i, kanskje – gi deg noen motstandere. Uten at du selv vil det.

Som fremmede og utlendinger her på jorden, er det ingen garanti for at livet blir lett, selv om du har Guds Ånd og vil følge Guds ord. Noen ganger kan det faktisk bli vanskeligere.

Ja, til og med Staten kan gi lover som gjør vanlige troende til kriminelle (Denne uken har den norske stat lagt ut en underlig lov om konverteringsterapi – noe som gjør at til og med foreldre som anbefaler sine barn å ikke søke å endre sitt kjønn, kan stå i fare for å bli anklaget for lovbrudd. Og jordmødre vil få det tøffere når grensen for selvbestemt abort øker til 18. uke).

Et gudfryktig liv krever at vi ikke sier som dem som ville korsfeste Jesus og sa: «Vi har ingen annen konge enn keiseren» – men har vår karakter og integritet i behold, både når livet er lett og i medgang – og når det er vanskelig og vi møter vanskelige mennesker, vanskelige avgjørelser eller vanskelige omstendigheter. Et gudfryktig liv krever at vi dømmer selv og «lyder Gud mer enn mennesker» om så må være.

Selv om vi vandrer med Gud, kan Han tillate at du blir kastet i løvehulen selv av kollegaer, der djevelen går rundt som en brølende løve på utkikk etter noen han kan oppsluke.

Men hvis vi er tro også i vanskelige tider, kan vi bruke den muligheten til å vise verden et glimt av Guds herlighet, slik Daniel gjorde! For der er også Løven av Juda.

Gjør som Daniel – det som alltid har vært rett for deg uten for mye tanke på konsekvensene når du blir fristet til å inngå kompromisser med urokkelige ting i vår felles tro. For det som er rett under lette omstendigheter, er faktisk også oftest rett under vanskelige omstendigheter.

Bøy ikke av for menneskers press, overlat din sak til Han som har skapt deg og løvene – Gud – og regn med at Han finner en utvei, hvis Han vil!

Det som kanskje i deg selv vil være en helt umulig kamp, vil med Guds mirakuløse hjelp kunne gjøre at du ikke går under, men blir «løftet opp av fordervelsens grav og får dine føtter satt på fjell».

Det er fortsatt folk som vil spørre: «Har den Gud som du stadig dyrker, berget deg fra løvene?» Ja! Daniels erfaring lærer oss at Guds beskyttelse er meget reel, midt i livet – For han er en Gud som ser; Han som gjør «fristelsen og utgangen på den så dere kan tåle den,» og som fortsatt sender ut sine engler «til hjelp for dem som skal arve frelsen.»

Vær tro inntil døden, så skal du få livets krone!

Helt til slutt:

Slik Daniel som flyktning ble overgitt til døden, slik ble også vår Frelser Jesus forsøkt drept av en makthaver etter sin fødsel og var flyktning i Egypt. Verdens Lys ble prøvet i alle ting i likhet med oss. Han ble overgitt til kors og trengsel – men ingen tok Hans liv. Han ga det frivillig. For Han hadde makt til å sette det til og makt til å ta det tilbake.

Han ble lagt i graven av noen mennesker som kanskje bad som Daniel: «Måtte din Gud som du fortsatt dyrker, berge deg.»

Og ingen stein fremfor graven kunne hindre ham. Livets Ånd reiste Ham opp fra de døde. Slik ble Han godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Jesus Kristus har vunnet over syndens og dødens makt. Og Seierherrens seier, den vant Han for oss.

Og løftet om et udelt hjerte til å elske Ham, karakter, integritet selv hvis vi kastet i løvehulen – løfte om hjelp og utfrielse for tid og evighet, er fortsatt det samme. For den Ånd som reiste Kristus opp fra de døde, skal også oppvekke oss.

«.. Han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.» (Jud 1,24f)

Bønn:

Skap i meg et rent hjerte, Gud – og forny en stødig ånd i meg. Kast meg ikke bort fra ditt åsyn og ta ikke din Hellige Ånd fra meg, men hold meg oppe med en villig ånd. Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal vende om til deg.»

Pastor Dag Martin Østevold
Bergen frikirke