40-tallet spiller en vesentlig rolle i den bibelske tradisjonen: Ved syndfloden regnet det i 40 dager og 40 netter; israelittene vandret 40 år i ørkenen; Jesus fastet i 40 dager og netter før han ble fristet av djevelen; det gikk 40 dager fra oppstandelse til himmelfart osv.
Den renselsestiden som nevnes i evangelieteksten for Kyndelsmesse, i Matt 2, 22, var også på 40 dager, antatt å være den tiden en kvinne trengte for å komme til hekten igjen etter en fødsel. I denne tiden var hun ”uren”, altså urørbar. Mange har sett på dette som en nedvurdering av kvinnen, men jeg tror heller vi skal se det på samme måten som vi bør se så mange av de andre bibelske budene, som en beskyttelse av kvinnen i en fase der hun er spesielt sårbar og utsatt for infeksjoner. I en tid da det kunne være så som så med hygienen, og smittevern var et ukjent begrep, beskyttet den 40 dagers renselsesperioden kvinnen mot infeksjoner mens sårene etter fødselen fikk tid til å gro. Det var likevel nok av kvinner som døde i barselfeber. Også den kristne kirke praktiserte en slik ”karantene” til langt opp mot vår egen tid. Så sent som i alterboken av 1920 hadde Den norske kirke et eget ritual for ”Mødres kirkegang”, en markering av at kvinnens barselkarantene var over, og i de ortodokse kirkene er det fremdeles vanlig praksis at mor og barn kommer til kirkene for å motta en særlig velsignelse på den 40. dagen etter fødselen. Det gammeltestamentlige budet om kvinnens 40 dagers renselsesperiode etter fødselen er dermed nok et bevis på Guds uendelige omsorg for mennesket han skapte som mann og kvinne, likeverdige, like verdifulle og like høyt elsket av Skaperen.
Men den som først og fremst faller oss i øynene når vi leser Kydelsmessens evangelium, er gamle Simeon. Dvs.: Det står ikke et eneste ord i teksten om at han var gammel! Det eneste som står, er at Den hellige ånd hadde lovet ham at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede – Messias. Denne setningen knytter an til en førkristen jødisk tradisjon med røtter tilbake til den gangen da jødenes Bibel, Det gamle testamente, ble oversatt fra hebraisk/arameisk til gresk. Denne tradisjonen går ut på at Herren den gangen hadde lovet at den siste av oversetterne ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede – Messias. Ifølge overleveringene het én av oversetterne fra den gangen Simeon, og svært tidlig i den aller eldste Kirkens historie dukket tanken opp om at bibeloversetteren Simeon og Simeon i Tempelet var én og samme person, spesielt fordi Simeon i Tempelet knyttet sitt håp til et gudsløfte som var ordrett likt det som fantes i den gamle tradisjonen. Dermed har vi antakelig også full dekning for å snakke om gamle Simeon.
Drevet av Ånden – til Herres Salvede, til Messias, til Kristus. Simeon er en ekte karismatiker. Han forkynner ikke gull og grønne skoger. Han forkynner ikke egne syner og drømmerier. Han legger ikke skjul på at Guds Salvede vi møte motstand i verden. Også Maria skal få merke ddet på smertefullt vis når hun står under korset og ser sin sønn dø. Simeon ser sammenhengen mellom barnet på morens arm og mannen på korset 33 år senere, og han bryter ut i sin mektige lovsang i vissheten om at korset ikke er slutten, men tvert om begynnelsen. Simeon synger sin mektige lovsang i jublende glede over at hans lange ventetid er over. Han har fått se det Gud hadde lovet ham nesten 200 år tidligere, hvis den gamle tradisjonen som er knyttet til navnet hans, er sann. Nå kan han, den siste av de 70 oversetterne endelig få fred, for det evige lyset er kommet til verden.
Fremdeles lyder Simeons lovsang i Kirkens aftenbønn, kompletoriet, og ved hver eneste katolsk og ortodoks begravelse, i visshet om at vi, i likhet med Simeon, får avslutte både hver dag og til slutt våre liv i vissheten om at vi i Kristus har fått se den frelse Gud har beredt for alle mennesker, uansett nasjon, kultur sosial status eller annen bakgrunn. Og fremdeles tenner troende kristne lys for å minne hverandre om Ham som selv er Lyset, og vi innvier våre lys nettopp på Kyndelsmessen, på den dagen i året da vi minnes gamle Simeon i Tempelet.
Men det var også en annen som gjorde inntrykk på Maria denne dagen – ja, for Lukas forteller om det som skjedde, fra Marias synsvinkel, slik Maria husket begivenhetene. Det var en kvinne, en profet, Anna Fanuelsdatter, en gammel enke. Hun er ikke kjent fra andre kilder, men Lukas har med en svært interessant opplysning: Hun var av Assers stamme, altså en av de 10 stammene fra Nordriket som oppsto etter at Davids og Salomos rike ble delt i to. Dette riket gikk under da assyrerne erobret Samaria, og vi hører egentlig ikke noe mer om de 10 stammene. Mange har derfor snakket om ”Israels 10 tapte stammer”, og utallige konspirasjonsteorier har vært knyttet til disse. Opplysningen i Luk 2,36 forteller oss imidlertid at disse stammene slett ikke gikk tapt, men levde videre blant det folket som ventet på frelse for Israel. Vi kan derfor trygt legge disse konspirasjonsteoriene i den samme skuffen der vi legger alle de andre.
Men Anna Famuelsdatteer skal vi ikke glemme! Vi vet ikke konkret hva hun sa, men Maria ville neppe ha husket henne flere årtier senere, hvis ikke hun hadde gjort inntrykk. I en tid og i et samfunn da kvinnene ikke ble regnet helt med, står hun fram og gjør et så sterkt inntrykk at vi husker henne over 2000 år senere. Det forteller oss at intet vitnesbyrd om Frelseren er for ubetydelig til å gjøre inntrykk. Hver og én stemme har betydning når Guds ord skal lyde i en verden som ikke alltid ønsker å lytte. Tro derfor ikke at du er ubetydelig, for det er du ikke! Mann eller kvinne, du er skapt i Guds bilde til å bringe hans lys ut i en verden som ikke kjenner Lyset!
Fr. Eyolf Kirill Berg
