Mine øyne har sett din frelse
Julehøytiden har noen liturgiske «satellitter». Kyndelsmess 2. februar er den første, og den er en festdag. (Navnet kyndel kommer fra det norrøne ordet kyndill og betyr lys eller fakkel). Evangeliet hos Lukas beretter om Marias framstilling og frambæringen av Jesus i templet på den 40. dag etter fødselen. Her møtes de av Simeon og Anna.
Messen starter med en omfattende lysseremoni. Den innledes med følgende ord:
Kjære brødre og søstre. For førti dager siden feiret vi Herrens fødsel. I dag er tiden kommet for Herrens fremstilling i templet. I det ytre for å oppfylle lovens bokstav, men i virkeligheten for å møte sitt troende folk. Drevet av Den Hellige Ånd kom Anna og Simeon til templet. Opplyst av den samme Guds Ånd bekjente de med jubel at Jesus er Herren. La oss, som ved Den Hellige Ånd er kommet til Guds hus på dette sted, nå samles om Kristus sammen med Simeon og Anna. Her vil vi finne ham og gjenkjenne ham hver gang ordet forkynnes og brødet brytes, inntil han kommer igjen i herlighet.
To korte ting skal sies om Simeon. For det første: Simeons lovsang, som vi ber i kompletoriet (kveldsbønnen), stammer fra dette møtet. Den viser oss at som dagen nå er nær sin ende er også Guds frelse kommet nær sitt endepunkt: hele verdens frelse. Likeledes viser han oss en helt grunnleggende åndelig realitet: Frelsen er ikke å få noe mer av Jesus, à la typen Jesus har mer å gi, men rett og slett å få ta ham selv i favn. Han er selv lyset, han bærer ikke lys, han er selv evangeliet, det handler ikke om ham. Med ham i favn kan vi, som Simeon og Anna, når vår time kommer fare herfra i fred.
Fr. Lauritz Elias Pettersen
