Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Men hvor var egentlig Jesu grav?

I århundrer var det ingen som stilte spørsmål ved hvor Golgata og Jesu grav var. Gravkirken i Jerusalem – eller Den hellige oppstandelses kirke (Oppstandelseskirken), som den egentlig heter – var det selvfølgelige svaret.

Men ble ikke Jesus korsfestet og gravlagt utenfor bymuren? Oppstandelseskirken ligger da vitterlig midt inne i gamlebyen. Ja, det stemmer – begge deler. Kirken ligger midt inne i den nåværende gamlebyen. Men den nåværende bymuren er i det alt vesentlig en tyrkisk bymur fra 1600- og 1700-tallet. Store deler av det Jerusalem Jesus kjente, lå sør for den nåværende gamlebyen, sør for Tempelhøyden. Området der Oppstandelseskirken ligger, befant seg utenfor bymurene i år 33. Først 11 år senere ble dette området innlemmet i byen. Det førte bl.a. til at alle gravene i området måtte tømmes, og de døde måtte flyttes til nye graver utenfor den nye bymuren. For ifølge både jødedommen og senere Islam er en gravplass et urent sted og kan følgelig ikke ligge inne i en by.

På 1800-tallet skjer det imidlertid noe. En gruppe ytterliggående engelske protestanter vil ikke godta Oppstandelseskirken som stedet for Jesu død og oppstandelse. Uten å kjenne Jerusalems historie henger de seg opp i at Oppstandelseskirken ligger innenfor bymuren og bruker det som et ”bevis” på hvor ubibelske de ortodokse og katolske kristne er. Ja, de vil knapt kalle dem kristne i det hele tatt. I et forsøk på å ”frata” de ortodokse og de katolske Golgata og Jesu grav, gir de seg til å lete etter andre mulige steder for disse hendelsene. En av lederne for denne bevegelsen var den engelske generalen Charles Gordon, den samme general Gordon som i sin tid tvang Kina til å åpne sine havner for engelsk opiumshandel, noe som resulterte i millioner av opiumsavhengige mennesker i et Kina så langt hadde lyktes i å holde denne rusgiften utenfor sine grenser. Det var også den samme general Gordon som sto for den engelske nedslaktingen av tilhengerne av det såkalte Mahdi-opprøret i Sudan.

Bak det som i dag er den arabiske busstasjonen i Øst-Jerusalem, fant general Gordon en klippe som på litt avstand – og med mye velvilje – kan sies å likne en hodeskalle. Stedet lå utenfor bymuren! ”This is the place!” sa Gordon. At det like ved finnes en gammel grav som teknisk kan passe til evangelienes beskrivelse av Jesu grav, styrket Gordon og hans medarbeidere i overbevisningen om at de hadde funnet det ”ekte” stedet for Jesus korsfestelse og grav.

Kan det tenkes at general Gordon og hans medarbeidere hadde rett? Svaret er et entydig nei:

• Den klippen som kalles ”Gordons Golgata” er restene av et tyrkisk steinbrudd fra 1700-tallet. Steinen til bymuren rundt den nåværende gamlebyen ble alt å dømme hentet derfra.
• På toppen av ”Gordons Golgata” ligger det en sunnimuslimsk gravplass som har vært i bruk i århundrer. Sunnimuslimene i området har i alle år hatt så stor respekt for de kristne helligstedene at de aldri ville funnet på å gjøre et antatt helligsted urent ved å anlegge en gravplass der. Gravplassen bekrefter at det ikke finnes noen gammel tradisjon som knytter Jesus død til ”Gordons Golgata”.
• Arkeologiske undersøkelser har vist at ”Hagegraven” antakelig stammer fra det 7. eller 8. århundre før Kristus. Den var med andre ord ingen ny grav som ingen før var blitt lagt i, slik Jesu grav beskrives i evangeliene.
• Fram til rundt 1840 var samtlige tradisjoner, kristne så vel som muslimske og jødiske samstemte om at Golgata og Jesus grav befant seg inne i den kirken som heter Oppstandelseskirken. Av respekt for den kristne tradisjonen nektet kalifen Omar å be inne i kirken, for at ikke noen siden skulle bruke det som argument for å gjøre kristendommens helligste sted om til moské.
• Gravstedet i Oppstandelseskirken ble æret av de kristne som Jesu grav allerede før det første århundreskiftet, mens det ennå levde mennesker som kanskje hadde opplevd begivenhetene selv. I hvert fall hadde de hørt dem fortalt av apostlene og andre øyenvitner.
• Da keiser Hadrian drev de kristne ut av Jerusalem i år 135, oppførte han et Jupiter-tempel på stedet for å gjøre stedet umulig for de kristne som helligsted. Det eneste han oppnådde, var at da keiser Konstantin drøyt 200 år sener lot de kristen vende tilbake, kunne de gå rett på stedet med Hadrians egne arkivnedtegnelser som veibeskrivelse.
• Golgata var antakelig et vanlig henrettelsessted under den romerske okkupasjonen av Jerusalem, og arkeologer har funnet spor av gamle blodrester i sprekker i den klippen som æres som Golgata, inne i kirken.
• Beliggenheten til Oppstandelseskirkens Golgata – og avstanden til graven – passer med det som er beskrevet i evangeliene.

Også for lutherske misjonærer som kom til Jerusalem på 1800-tallet, var argumentene for Oppstandelseskirken så sterke at de valgte å bygge sin Forløserkirke så nær den som mulig for på den måten å synliggjøre at de sto i tradisjonen fra de første kristne og ville feire Jesus død og oppstandelse sammen med dem.

Men det finnes jo ikke noen klippe med graven inne i kirken – gjør det vel? Det er jo nærmest en egen kirke inne i kirken … Ja, det er riktig – og igjen er det viktig å kjenne historien.  Allerede midt på 300-tallet ble gravhulen hugget løs fra den omkringliggende klippen for at det skulle være mulig å gå i prosesjon rundt den. Fremdeles finnes det i de omkringliggende klippeveggene huler som antakelig også har vært brukt som graver. Ca. 100 år senere ble kirken utbygget til også å omslutte graven og rotunden rundt den.

Ved det første årtusenskiftet var Jerusalem underlagt det sjiamuslimske fatimidekalifatet i Kairo. Blant fatimidekalifene finner vi al-Hakim bir-amr Allah, av vestlige historikere kalt Hakim den prektige, som hersket fra 996 tiil 1021. Av velvillige historikere er han blitt omtalt som ”eksentrisk”, av mindre velvillige som ”sprøyte gal”. Han var åpenlyst fiendtlig innstilt mot alle som avvek fra ”den rette lære”, altså den sjia-retningen innen islam, og han lot Oppstandelseskirken rasere. Selve gravhulen lot han smadre ”til støv”. Da de kristne fikk lov til å gjenoppbygge kirken, var det bare rester av selve gravbenken igjen. Rundt denne valgte de å bygge en kunstig gravhule, den nåværende graven inne i Oppstandelseskirken.

Oppstandelseskirken har med andre ord en dramatisk historie bak seg. Den har vært rasert; den har brent; den har vært åsted for rivalisering og strid mellom ulike kirkelige tradisjoner. I over 100 år har det vært bortimot umulig å utføre vedlikeholdsarbeid inne i kirken av frykt for å utløse mer bråk. Heldigvis har de ulike tradisjonene nå forstått at de er nødt til å samarbeide hvis de vil unngå at hele kirken raser sammen.

Men gjennom all dramatikk går det en sammenhengende tradisjon, fra de aller første kristne, gjennom romerske arkiver, gjennom kirkebygging, muslimsk erobring og korsfarertid, gjennom rasering og gjenoppbygging, gjennom stridigheter mellom kristne tradisjoner og fram til vår egen tid: Innenfor disse kirkeveggene fant historiens aller største drama sted. Her døde Guds enbårne Sønn for våre synder, og her brøt han dødens og djevelens makt og gjenoppsto for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv!

La oss derfor juble med de lokale kristne som samles til messe i Oppstandelseskirken påskenatt, enten det skjer etter vestlig (gregoriansk) eller østlig (juliansk) kalender: Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperens menighet, Oslo

Skisse over Oppstandelseskirken