Når man ikke har sett hverandre på noen år, legger en mer merke til hvordan kroppen eldes. Om noen sier til meg at jeg ikke har forandret meg, så tar jeg det som en skånsom vennlighet, men jeg tror ikke på det.
Det er naturlig at vi utveksler erfaringer om kroppens helse når vi møtes. Av og til sykdomshistorie og medisindosering. Av og til vellykket rehabilitering og sunnhetsopplevelser.
Det er naturlig. For vår kropp er det som vi lever i og uttrykker oss med. I den opplever vi lyst og smerte. I helse og medgang er det en lyst å leve. Det sansene nyter, kan være en vei til å ane hva himmelen er. Finnes det noe vakrere enn et vakkert menneske? Finnes det noe vakrere bygning enn menneskekroppen?
Samtidig er kroppen en byrde. Det er i den sykdommen kommer og smerter og handikap gjør seg gjeldende. Den syke kroppen hindrer oss, leder oss dit vi ikke vil, og blir til slutt et fengsel vi helst vil slippe ut av. Alt dette er mennesket, eller ”kjødet” som det kalles i Bibelen.
En slik kropp, i all dens utsatthet, var det Jesus tok på seg da han ble menneske, da han for vår skyld ble kjød i Marias morsliv for å dele vår menneskelige historie, som er en historie i kroppen. Vårt liv er ikke ideer, det er noe som utspilles i kjøtt og blod, i vår kropp.
Ved forvandlingen på forklaringsberget (Matt 17,1-9; Mark 9,2-13; Luk 9,28-36; 2 Pet 1,18) viser Jesus, som er prototypen for menneskeheten, at vår kropp kan bli forvandlet, forherliget, også den.
Jesus døde i ytterste fattigdom og fornedrelse. Han deltok innblandet i denne vår historie, som prototyp. Han forutså dette at han måtte lide, og at den som vil vinne livet må følge i hans forspor. Hans jordiske liv i denne kroppen kulminerte på korset, og korset ble veien for ham tilbake inn i Guds herlighet.
Og det er altså denne herlighet som er vårt mål. Herligheten er den egenskap som er Guds, hans blendende glans, hvis avglans mennesket fra begynnelsen delte, men som gikk tapt gjennom synden. Den gjenopprettes gjennom Kristus. Og for at vi ikke skal miste motet når vi innser at vi ennå må gå igjennom mye i denne vår kropp (Apg 14,22), så viser han på forklaringsberget hvor hen veien går.
I samfunn med Kristus er vår kropp på vei mot herligheten. Den veldige kraft som oppvakte Jesus fra de døde, Den Hellige Ånd (Rom 8,11), skal forvandle også våre legemer og gjøre dem lik hans (Fil 3,21). Jeg vet hvor jeg går. Den død jeg må igjennom i kroppen, er en stasjon på veien til oppstandelsen.
På forklarelsesberget ble det demonstrert at Jesus var den sterkeste, triumfatoren, til tross for at han gikk mot død og grav. Våre legemer er også på vei mot død og grav. Men i selskap med Jesus Kristus er det en seiersvei (Rom 6,3-4).
Fr. Tom Hængsle
St. Johannes Døperen, Oslo
