Har du lagt merke til hvor visuelt Evangeliet er, spesielt Inkarnasjonsevangeliet, det vi til vanlig kaller juleevangeliet? Ta f.eks hyrdene på Betlehemsmarkene: De så en engel; de så Herrens herlighet lyse om dem; de så en himmelsk hærskare. Joda, de hørte både budskapet og den himmelske hærskarens lovsang, men først så de. Deretter skyndte de seg til Betlehem for å se. Da de så Maria og Josef med det lile barnet, fortalte de hva de hadde sett og hørt. og de lovpriste Gud for det de hadde hørt og sett. Og vismennene fra Østen kom fordi de hadde sette stjernen hans gå opp ved morgengry, og de ble fylt av glede da de fikk se den samme stjernen vise dem veien til stedet der barnet var. Og da de fikk se barnet hos moren, Maria, falt de på kne og hyllet det – og bar fram gavene sine.
I flere av de orientalske tradisjonene finner vi en gammel legende knyttet til vismennenes gaver: Dersom det vesle barnett hadde tatt imor røkelsen, ville det ha bevist at han var Gud. Hadde han tatt imot gullet, ville det bevist at han var en konge, og hadde han tatt imor myrraen, ville det ha bevist at han var en helbreder. At barnet tok imot ale tre gavene var dermed et bevis på at han var både Gud, konge og helbreder. Dette barnet kunne med andre ord ikke være noen annen enn den lovede Messias! Og gamle Simeon sa: „… mine øyne har sett din frelse …“
I begynnelsen av det kapitlet der han som en mektig lovsang forkynnner at Gud er blitt menneske, skriver apostelen Johannes: “Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet …“ – så, ikke hørte, synlig forkynt for våre øyne! De ortodokse kirkene har videreført denne synlige forkynnelsen i snart 2000 år, gjennom sine ikoner. Et ikon som jeg er blitt spesielt glad i, er dette Kristi Fødsels-ikonet som antas å stamme fra Syria en gang før det første årtusenskiftet, antakelig lenge før. Hvis du klikker på miniatyrbildet, får du det opp i større format så du kan se nærmere på detaljene:
I den øvre halvdelen ser vi Maria og barnet i krybben, samt englene som lovsynger Herren, og gjeterne og vismennene som er på vei for å tilbe og hylle ham. Det er hele juleevangeliet slik vi leser det hos Matteus og Lukas, framstilt i sterke farger. Legg merke til kledet som barnet er svøpt i! Det minner veldig om et likklede. Allerede ved fødselen forutsies Jesu død. Han som lå svøpt i fødselsgrotten da han ble født, er den samme som skal legges svøpt i den hellige gravgrotten etter korsfestelsen.
Men hvor blir det av Josef? Ser du mannen som sitter i nederste, venstre hjørne og ser alt annet en lykkelig ut?
Ifølge en gammel tradisjon med røtter helt tilbake til de første kristne århundrene forlot Josef stallen – eller grotten, for stallen befant seg i en grotte i fjellet – da Jesus ble født. Han måtte kjempe med tvil og vonde følelser rundt det som skjedde. Hadde han gjort rett i å ta den gravide Maria til seg som sin hustru? Eller hadde det bare vært en drøm, dette med engelen som kom til ham om natten – et fantasifoster hos en 
forelsket mann som så inderlig gjerne ville tro det beste om den kvinnen han elsket? I noen senere versjoner av fødselsikonet (Se t.v., kan også åpnes i større utgave) står det en figur ved siden av Josef. Ifølge samme tradisjon er dette djevelen som gjør hva han kan for å nøre opp under Josefs tvil og vonde følelser: Hvem er egentlig far til dette barnet? Det eneste Josef kan være helt sikker på, er at det ikke er hans barn.
Helgenglorien rundt Josefs hode forkynner imidlertid at Josef klarte å overvinne både tvil og djevel. I katolsk og ortodoks tradisjon regnes han derfor blant de fremste av alle helgener. Legg merke til at gjeterne er plassert mellom Maria og Josef! Kanskje det var nettopp gjeternes ankomst som ga ham den nødvendige styrken til å komme seirende ut av kampen? Det er i hvert fall en del av tradisjonen som knyttes til Josef: Gjeterne forkynner engelens budskap først og fremst for Josefs skyld, for å gi ham styrke til å overvinne tvilen.
Nederst til høyre ser vi to kvinner som steller og vasker barnet. Englesangen framhever Jesu guddommelige side: Han var Guds Sønn fra evighet av. Kvinnene som steller og vasker ham, framhever hans menneskelige side: Han var fullt og helt menneske, født på samme vis som vi alle. Bleieskift og vask var også en del av Jesu liv. Men samtidig peker denne detaljen igjen framover mot Jesu død og begravelse. Igjen var det kvinnene som påtok seg oppgaven å vaske og salve ham da han skulle legges i graven.
For våre øyne forkynner Kristi Fødsels-ikonet at i Jesus er Guds sønn fra evighet av kommet til verden, helt og fullt og uten forbehold, under samme vilkår som vi alle. Som medmenneske er han fortrolig med alle sider av menneskelivet, inkludert skitt og tvil. Det er ikke noe ved oss som kan få ham til å vende seg bort fra oss. Og det finnes ikke noe i våre liv, som han ikke allerede har møtt hos andre – og hjulpet dem til å bære det. Og mange av dem ble senere regnet som helgener!
Så la oss derfor frimodig feire Herrens fødsel. Ved krybben står det én som representerer oss alle når vi tviler, når vi føler oss underlegne, tilkortkomne. Vi er ikke de eneste! Og ingen blir av den grunn avvist av Jesus. Han har møtt alt sammen før, i Josef.
Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperen, Oslo
