Høytiden for Herrens oppstandelse

Stillheten brytes, alle må erkjenne at dette er Guds Sønn

I den kristne trosverden kalles Jesus Guds Sønn fordi han i ord og gjerning åpenbarte hvem Gud er og hvordan Gud handler til vår frelse. Denne enestående posisjon fordrer samtidig en nærmere forklaring, all den stund han jo døde en slaves død. Korsdøden forståes i den kristne forkynnelse som oppfyllelsen av profetiene i Esaias-boken om Herrens lidende tjener. Likeledes fremstilles den tomme grav som oppfyllelsen av Guds løfte til kong David i Salme 16: «Du skal ikke overgi din hellige til tilintetgjørelsen» (Ap gj 2:27; 13:35). På denne bakgrunn er også oppstandelsen oppfyllelsen av Guds løfter, slik apostelen Peter forklarer i det eldste overleverte kristne preken (Ap gj 3:18). I lys av Det gamle testamente fremstår Jesu fødsel, hans død og oppstandelse som uttrykk for Guds frelsesplan. I oppstandelsen avsløres Guds hemmelighet – Jesus fra Nasaret er Guds Sønn og hadde rett til å tale og handle i Guds navn.

For å illustrere Jesu hemmelighet anvender kirkefaderen Ignatios et paradoksalt ordvalg idet han skriver at julenatt og påskenatt avslørte tre hemmeligheter i Guds frelsesplan: «Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Tre øredøvende hemmeligheter som fant sted under Guds stillhet.»

Hvordan ble dette så åpenbart for verden?

Da Gud brøt sin taushet og åpenbarte seg i menneskelig skikkelse, forklarer Ignatios, ble ondskapens lenker ble brudt på en måte som skapte bestyrtelse hos mørkets fyrste. Det som var gjort ferdig hos Gud fikk sin begynnelse, leser vi, og fra da av kom alle ting i bevegelse, ettersom døden skulle tilintetgjøres.

I den eldste kirkes refleksjon over frelsesmysteriet brukes imidlertid også ord og uttrykk som skal vise at avsløringen av Jesu hemmelighet betyr at en ny tidsalder bryter frem. Kirkefaderen Ignatios anfører med et paradoksalt ordvalg at julenatt og påskenatt avslørte tre hemmeligheter inn i den gamle verdens forgjengelighet.

Ignatius skriver dette rundt år 100 til efesermenigheten og han låner tydeligvis forestillinger fra Pauli brev til den samme menighet, når apostelen anfører at forkynnelsen av «det glade budskap om Kristi ufattelige rikdom» bringer Guds frelsesplan frem i lyset, ikke bare for folkeslagene, men gjennom kirken blir den hemmelighet som fra evighet har vært skjult hos Gud, kunngjort også for maktene og myndighetene i himmelrommet (Ef 3:8ff). Det er dette kosmiske perspektiv som får Ignatious til å si at Kristi gjerning tilintetgjorde ondskapens herrevelde og skapte en ny begynnelse.

Han så og trodde

© Magne V. Kristiansen «Han så og trodde» Oljem 22x33cm 2019 (www.adfontes.no)

Bildet fremstiller øyeblikket da stillheten først ble brutt i den gamle verden. Apostelene kom til graven, Peter først og er forvirret, mens Johannes ser og tror: Liket kan ikke være stjålet for liksvøpet og ansiktsduken ligger på forskjellige steder – graven er tom! Samtidig føyes budskapet om den tomme grav inn i frelseshistorien på en måte som inkluderer hele disippelfellesskapet før og nå: “Hittil hadde de ikke forstått det som Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde.” (Joh 20,1-9)

Fra påskedag av forkynnes evangeliet om Kristi oppstandelse inn i verdens mørke – til håp og trøst også og ikke minst i denne Corona-tid.

Gledelig påske!
+Roald Nikolai