I pakt med tradisjonen fra den eldste kirke avholder Den nordisk-katolske kirke årlig en oljevigslingsmesse hvor biskopen i prestenes nærvær innvier hellige oljer – sykesalvingsolje, katekumenolje og krisma – til bruk i hele bispedømmet. Da messen vanligvis skal finne sted i den stille uke eller så tett opp til påsken som det er praktisk mulig, ble den iår lagt til Maria Budskapsdag den 25. mars da endel av prestene var samlet til et møte i Oslo og ved sin deltagelse kunne representere det øvrige presteskap i og utenfor Norden.
«Se, gledens olje!»
Messens høydepunkt uttrykkes med budskapet «Se, gledens olje!» idet biskopen løfter og viser krukken med hellig krisma til kleresi og menighet – etter at balsamen er blitt velsignet: «Almektige Fader, du lot urter gro for menneskene og bød oss å blande dem til velluktende salve. Vi ber deg, velsign denne balsam og gjør den til en gledens kilde!» og oljeblandingen er innviet med åndspåkallelse: «Send din Hellige Ånd ✠ over denne blanding av olje og velduftende urter. Gi visdom og styrke til dem som besegles, gjør dem til et hellig tempel for deg og unn dem til slutt å få del i ditt kongerike.»
Olje som frelsestegn
Hvorfor er olje et symbol på glede? Den rituelle bruk av olje møter vi første gang i den bibelske beretning om at Gud i drøm bekrefter overfor patriarken Jakob at frelsesløftene til Abraham står fast. Da Jakob våknet av sin søvn, sier han: «Sannelig, Herren er på dette sted. Her er Guds hus og himmelens port.» Jakob kalte stedet Betel som betyr «Guds hus» og reiste en minnesten som han innviet ved å overøse den med olje (1. Mosebok 28:10-22).
I Annen Mosebok leser vi at Moses på lignende måte innviet ikke bare møteteltet, paktkisten og altrene med olje, men også helliget Aron og prestene med salvingsolje (2 Mosebok 30:11ff). Senere vigsles Saul, David og Salomo som Israels konger med olje (1 Samuelsbok 16:12,13). Salvingens formål er altså å innvie en person eller en gjenstand til Gud. Begrepet «Gledens olje» knyttes derfor av salmisten til løftet om Messias «Den salvede» som skal redde og utfri Israel (Ps 45:7ff).
Da Jesus begynte sin offentlige fremtreden i synagogen i Nasaret, viser han til profetens Jesajas løfte til paktsfolket om at de skal få et nådens år fra Herren med gledesolje i stedet for sørgedrakt, lovsang i stedet for motløshet (Lukas 4:18-21; Jes 61:3). Jesus står altså frem og gjør krav på å være Messias «Den salvede».
I Apostlenes gjerninger og andre nytestamentlige tekster kalles de som tror på Jesus for «kristne» fordi de er innviet i Kristi frelsesgjerning (Ap gj 11:26). I dåpen ble de merket med olje i form av et korstegn på pannen. Slik forklarer Paulus korintererne at Gud har salvet dem i Kristus som har satt sitt segl på dem og gitt dem Ånden som pant i hjertene til deres glede (2 Kor 4:21ff). I Efeserbrevet finner vi ellers rekkefølgen av hvordan nyomvendte ble opptatt i menigheten ved besegling (se Ef 1:13f).
I oljevigslingsmessen inngår derfor ulike tekster fra Det gamle og Det nye testamente som forklarer betydningen av oljen som tegn på glede og frelse. Den kristne kirkes gudstjeneste er jo den nye pakts Betel, Guds hus og himmelens port.
+ Roald Nikolai
