Etter reformasjonens brudd med fortiden overvintret minnet om Olav den hellige i den folkelige tradisjon og fromhetspraksis. Først i annen halvdel av det 19. århundre gjenoppstod interessen for helgenkongen i almenheten. Olavtradisjonen fikk sitt store gjennombrudd i 1930 i forbindelse med 900-års minnet da Olsok ble offisiell flaggdag i Norge.
Hellig Olav bekranset på Nidarosdomens vestfront ved Olsok
Siden er nye arrangementer kommet til med Olavsspelet på Stiklestad og fra 1963 Olavsfestdagene i Trondheim. I tillegg er det store og små markeringer over det ganske land. Mangfoldet i feiringen kan undertiden synes å overskygge den kirkelige festen. Det er derfor nødvendig å besinne seg på Olavs status ikke bare som nasjonalt symbol, men også hans helgenry. Selvfølgelig er Nidarosdomen i seg selv – så lenge domen får stå – en garant for Olsokfeiringens kirkelige forankring.
Det grunnleggende spørsmål er: Med hvilken rett kan vikingekongen benevnes som helgen? Det forbløffende er at det var hans argeste motstandere, Tore Hund og Kalv Arneson, som kort tid etter hans død gjorde gjeldende Olavs helgenstatus. Deres anger over å ha drept ham, kom til uttrykk i radikale botshandlinger. Jærtegnene rundt kongens lik bidro til et stemningsskifte også blant trøndere i sin alminnelighet.
Nøkkelen til å forstå Olavs helgenry må vi imidlertid søke i kirkens forståelse av hans livsverk – Olavus coronatus per martyriam. Det var hans død, ikke hans liv som gjorde ham til helgen.
Olavs fremste attributter som helgen er kongekronen, øksen og en allegorisk drage under hans fotskammel. Kronen plasserer ham blant fortidens kristne konger som Konstantin og Karl den store. Øksen viser hans autoritet som lovgiver, men den er også redskapet som fratok ham livet. Dragen under hans føtter blir gjerne tolket som et allegorisk uttrykk for hans kamp for selvovervinnelse. Ikonografisk fremstår Olav samtidig som kongen der beskytter lov og rett, og som martyren som ved sin død beseiret ondskapen.
Olavsantemensalet, Nidarosdomen – sannsynligvis fra Haltdalen stavkirke, ca. 1300
(Foto Eirik Irgens Johnsen CC BY-SA 4.0, © 2020 Kulturhistorisk museum, UiO)
Denne motivkrets er vakkert fremstilt i Olavsantemensalet fra omkring 1300. Midtpartiet viser Olav med krone og øks omgitt av evangelistsymboler, mens scener fra hans liv og død illustrerer kongens livsferd i Kristi etterfølgelse. Kongen æres som «Norges apostel», slik det lyder i Olavshymnen «Lux illuxit laetabunda» fra 1100-tallet:
Ljoset rann med liv um lande
ljoset store, ljoset sanne,
lovsong verdt og jubelkvad.
Lat oss i vår fagnad sæle
lova Gud med munn og mæle,
kvar ein kristen syngja glad!
…
Martyrdrott som liv hev funne,
sæla no for deg hev runne.
Bed for folket du hev vunne,
som i heidendom låg bunde,
at me frie upp fær stå!
St. Olav var den første helgen som ble anerkjent i Norden, og i middelalderen var hans grav i Nidaros et valfartssted på linje med Jerusalem, Roma og Santiago de Compostella. Det er anslått at rundt 40 000 deltok i pilegrimsvandringen til Nidaros. Som følge av pavens avlatshandel for å finansiere byggingen av Peterskirken i Roma skulle imidlertid pilegrimsvandringene hvert komme til å ebbe ut i senmiddelalderen. Fra 1537 tok så vandringene til Nidaros helt slutt etter kong Christian IIIs kirkeordinans. Som nasjonalt symbol hadde den danske kongemakt rimeligvis lite til overs for Olav – Norges evige konge. Men det er begynnelsen på et nytt kapittel i norsk kirkehistorie – Reformasjonen.
+Roald Nikolai
