I rettssaken for Det høye råd stod Jesus anklaget for blasfemi. Han hadde ikke bare gjort krav på å være Israels Messias, men også talt og handlet på Guds vegne. Følgelig dømmes han til døden for gudsbespottelse samtidig som han selv spottes, idet rådsherrene spytter og slår ham i ansiktet (Matt 26:65ff).
Men forhånelsen av Jesus sluttet ikke her. Selv etter at han var korsfestet, gjorde overprestene, de skriftlærde og de eldste narr av ham, idet de sa: «Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nu om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn» (Matt 27:43).
Det er likevel en dobbelt bunn i denne blasfemi. Spott-ordene spiller nemlig på et sitat fra salme 22:9, hvor salmisten trøster Herrens lidende tjener: «Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.» Tydeligvis hadde spotterne ment ordene som sarkasmer og ikke til trøst for den korsfestede, men spotten overdøver allikevel ikke salmistens opprinnelige hensikt. Jesus selv bad jo på korset ved å sitere fra nettopp denne salme: «Min Gud! min Gud! Hvorfor har du forlatt meg» (Matt 27:46). På en paradoksal måte kommer spotterne ufrivillig til å istemme Jesu egen bønn.
På Påskemorgen gir Gud sitt bønnesvar. Oppstandelsen viser at Gud hadde behag i ham og utfridde ham. Anklagen for Det høye Råd var derfor falsk (jfr. Matt 26:60). Jesus hadde rett til å tale og handle i Guds navn. At Det høye Råds kjennelse var justismord, inngår som et bærende moment i urkirkens forkynnelse av Jesu oppstandelse.
Gud oppreiste Jesus og løste ham fra dødens veer, konstaterer Peter på Pinsedag med et sitat fra Salmenes bok: «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; du kunngjorde meg livets veier, du skal fylle meg med glede for ditt åsyn» (Ap gj 2:24ff, jfr Sal 16:10f). På lignende måte forklarer Paulus at «han ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige for Gud» (Rom 4:25).
På bedehuset i gamle dager forstod man den store sammenhengen. Ved å omtale oppstandelsen som «Guds kvittering» grep man Peters poeng om at Gud ikke ville overlate sin hellige til tilintetgjørelse. Med formuleringen «det salige bytte» fastholdt man Pauli anliggende om at Guds rettferdige ble overgitt til døden for at syndere skulle bli rettferdige for Gud.
Ave crux, spes unica.
+Roald Nikolai
