Flukten til Egypt – og veien tilbake

En dramatisk historie – og tre refleksjonssitater.

Det er evangelisten Matteus som forteller om flukten til Egypt. Hans beretning om Jesu barndomshistorie er annerledes enn den vi leser om i Lukas-evangeliet, det må vi i ærlighetens navn våge å si. Ja, noen vil endog mene at disse to ikke kan være sanne samtidig fordi tidsskjemaet ikke samsvarer. Lukas, som forteller det hele fra Marias perspektiv, skriver om besøket i Jerusalem da renselstiden var over, der Simeon og Anna tok imot barnet i templet, før den hellige familien vendte tilbake til Nasaret. Ikke et ord om flukt eller om Herodes og hans ugjerning. Matteus derimot lar Josef, som den lydige, lydhøre og omsorgsfulle beskytteren av mor og barn, spille en hovedrolle der familien må begi seg på flukt til Egypt for å slippe unna Herodes sitt vanvittige raseri, for så etter noen år vende tilbake til landet og etter hvert også til Nasaret etter at kongen var død og faren over.

Hva skal vi si til dette? Jeg våger å si at begge historiene kan være sanne samtidig – hver på sin måte. Detaljer i begge fortellingene avslører også tydelig tilknytning til virkelige hendelser og knytter an til jødisk tradisjon og almene historiske fakta. Samtidig må vi forstå evangelienes egenart som forkynnelse, som vitnesbyrd om hvem Jesus var og er, og hva han betyr for oss. Matteus taler første og fremst inn i et jødisk miljø – og for ham er det viktig å vise at Jesus Kristus er oppfyllelsen av alle Guds løfter. Derfor disse sitatene fra Det gamle testamentet: «Slik skulle dette ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profetene,» hørte vi. Og de tre henvisningene i dagens fortelling om flukten til Egypt, velger jeg derfor å kalle refleksjonssitater, nettopp fordi de er Matteus sin måte å vise Guds vei inn i historien på, gjennom utvelgelsen av Israel og måten han fører sitt folk og leder det frem mot det målet han har fastsatt i sitt evige forsett ikke bare for Israel, men for hele sin skapning for hele sin skapning – nettopp i dette barnet som ble født i Betlehem i de dager.

Så la oss reflektere sammen med ham over hver av disse tre sitatene fra Den hellige skrift for bedre å se og forstå hvem Jesus er.

Det første lyder slik: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.»

Et svært så kort sitat, og allikevel åpner det et vell av bibelske assosiasjoner for alle som kjenner sin bibel. «Min sønn» er her hos profeten Hosea tydelig brukt om Israel som helhet og henviser tydelig til det store utfrielsesunderet – Exodus – da folket, ledet av Moses, ble ført ut av Egypt og gjort til Guds spesielle eiendomsfolk. Her i evangeliet representerer Jesus det sanne Israel, han er Guds Sønn som samler sitt folk og fører det ut i frihet. Og vi hører gjenklangen fra Sakarias’ lovsang: «Lovet være Israels Gud, for han har sett til sitt folk og forløst det.»

Hos den jødiske historieskriveren Josefus, som skrev om jødenes historie omtrent samtidig som Matteus skrev sitt evangelium, kan vi lese at Farao ble advart av en av sine skriftlærde før Moses ble født. Det skapte frykt blant egypterne og førte til at Farao ville drepe alle nyfødte jødiske barn ved å kaste dem i Nilen. Det svarer til evangeliets ord om at Herodes ble varslet av vismennene og sine skriftlærde og at han reagerte med å drepe alle nyfødte i Betlehem. Josefus forteller også at Moses sin far, Amram, fikk en åpenbaring i en drøm om at han skulle befri israelittene fra deres trelldom i Egypt.

Hvem er så Jesus, ifølge Matteus? Han er den nye Moses, ja mer enn det, han er Guds egen Sønn som fører folket sitt, det nye Israel, ut av trelldommen under synden, døden og djevelen og inn i sitt himmelske rike. Slik vi hører i dagens epistel i Hebreerbrevet: «Og vel var Moses trofast som tjener i hele hans hus for å vitne om det som en gang skulle forkynnes, men Kristus står som sønn over hans hus, og dette hans hus – det er vi …»

Det neste refleksjonssitatet er så hentet fra profeten Jeremia: «En røst høres i Rama, gråt og høy klage: Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»

Fra andre historiske kilder vet vi at Herodes den store var en hevngjerrig og ond konge, som fremfor alt vernet om sin egen maktposisjon. Slik kunne han endog drepe tre av sine egne barn pluss sin egen hustru. Så at beretningen om barnemordet i Betlehem skal ha funnet sted er på ingen måte usannsynlig, tvert imot. En ny konge, født i Davids by av Davids hus og ætt. Derfor beordringen om drapet på alle som kunne tenkes å være denne kongssønnen som kunne gjøre ham rangen stridig.

Hvis vi regner med at det bodde i underkant av 1000 mennesker i Betlehem på den tiden, kunne det vært mindre enn 20 barn under to år der. En fryktelig, ja ufattelig tragedie, og allikevel dessverre ikke enestående. Det minner oss om hvilken ond verden vi lever i, om alle de tusenvis av uskyldige barn som er utsatt for vold og skade og drap gjennom historien, også i vår egen tid, endog i samme bibelske område som det som her fortelles – den verst tenkelige av alle ondskapens grufulle konsekvenser. Et ramaskrik som runger gjennom hele historien frem til i dag. Mennesker som lider, gråter, sørger og savner.

Sitatet er fra Jeremiaboken kapittel 31 og handler om sorgen etter Nordrikets fall i år 722 før Kristus. Rakel gråt over sine barn, står det. Rakel var kona til Jakob og mor til Josef og Benjamin. (Dere husker fortellingen om Josef, han som var selve årsaken til at Israelsfolket havnet i Egypt, han som ble forrådt av brødrene sine, og som senere i historien da han møtte brødrene sine igjen i Egypt sa følgende: «Dere tenke å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode».) Ifølge Første Mosebok døde Rakel og ble begravet, som det står, «ved veien til Efrat, det er Betlehem». Derfor kanskje denne koblingen mellom Rama nord for Jerusalem og Betlehem i Judea. Uansett representerer Rakel alle mødre over hele jorden som gråter over sine barn, ja alle som opplever sorg og savn og som strever med det såkalte «ondes problem». Ved å sitere fra profeten Jeremia vil Matteus si til oss som lever under ondskapens tunge kår at det allikevel er håp – tross alt. Jesusbarnet bringer håp og trøst inn i vår verden, og alle som vil ta imot ham vil kunne oppleve det underet at det onde, ja selv den verste av alle ulykker som kan hende oss, kan vendes til det gode, akkurat slik Josef en gang for lenge siden uttrykte det i møte med sine brødre. I versene etter Rakels gråt og ramaskriket skriver trøsteprofeten: «Så sier Herren: Gråt ikke så høyt, fell ikke tårer … de skal vende hjem fra fiendens land. Det er håp for dine etterkommere … barna skal vende hjem til sitt land.»

For å låne ord fra Paulus: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss!» Det er som om Matteus kunne ha sagt det selv!

Det tredje sitatet er også verdt å reflektere over, siden det ikke uten videre er forståelig. På veien hjemover, da den hellige familie var kommet tilbake til Judea, der Arkelaus hersket etter sin fars død, ble Josef for tredje gang varslet av Gud i en drøm, om at de heller ikke der hadde et trygt sted. Derfor dro han nordover med hele sitt hus til Galilea og slo seg ned i den lille landsbyen Nasaret. «Slik skulle det bli oppfylt som profetene hadde sagt,» skriver Matteus, «at han skulle kalles en nasareer.»

Det er uklart hvilket skriftsted Matteus sikter til. Det kan til og med hende at han enten blander to skriftsteder i vanvare, eller at han rett og slett gjør det med vilje for å få frem det han har på hjertet. «Gutten skal være en nasireer,» heter det om Samson i Dommerboken. Videre hører vi om nasireere i Fjerde Mosebok, unge gutter som etter foreldrenes ønske på en spesiell måte var innviet til Gud, satt til side og oppdratt på en spesiell måte for å tjene ham. En Herrens tjener, helliget og salvet. Som engelen forkynte til Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over deg og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.»

Men siden Jesus ikke sånn uten videre ble oppdratt eller levde etter de strenge kostreglene som gjalt for nasireerne – han ble jo til og med på folkemunne kalt en storeter og vindrikker, husker vi – må vi kanskje lete et annet sted etter hemmeligheten som skjuler seg i nasareernavnet. Navnet på landsbyen, Nazaret, skrives ikke en gang med en ustemt s, men med en stemt s (z). (Det vet vi, fordi det ved utgravninger ved Cesarea er funnet en stentavle med navn på slekter som kom tilbake fra det babylonske fangenskapet.) Vi har ikke tid til å fortelle hele denne historien, jeg har fortalt om det før ved flere anledninger, så her bare kortversjonen. Israelsfolket levde nok en gang som flyktninger, denne gang i Babylon under det store eksilet. Der satt de ved Babylons floder og gråt, står det, fordi de ikke lenger kunne synge Sions sanger. Det var til dem profeten Jesaia forkynte at de allikevel hadde en fremtid i Guds tanke, det skulle spire en kvist fra Isais stubb, et skudd skulle renne opp fra hans røtter. Det hebraiske ordet for kvist eller spire er nezer, den samme stammen som i Nasaret. Skal vi tenke at da folket vendte tilbake til landet etter eksilet, bar de med seg håpet om at noe vidunderlig en dag skulle skje? At en av slektene i Israel som hadde slått seg ned i bergsidene i Galilea oppkalte det lille unnselige stedet etter det løftet de bar med seg, at i deres slekt skulle det renne en spire, en konsgspire som skulle være konge over hele Israel?

En dag sto Jesus selv i synagogen deres og leste fra profeten Jesaias bok. Alle øynene deres hang ved ham da han leste: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til forkynne et gledesbudskap for fattige, han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» På samme «side» i bokrullen som han leste i fra, i kapittel 61 står nettopp disse ordene nederst på «siden»: «For likesom jorden lar spirene vokse, som en hage lar vekstene gro, slik skal Herren vår Gud la rettferdighet spire frem og lovsang lyde for alle folkeslag.»

Byen Nasaret der familien slo seg ned; renningen nezer som spirer frem; og Jesus som kalles en nasareer, ikke bare fordi han kommer fra Nasaret (der ingen trodde det kunne komme noe godt fra); men han er selv den hellige spiren som skyter frem og som bærer håpet ut til alle jordens folkeslag!

Slik lyder det hellige evangelium etter evangelisten Matteus!

Fr. Asle Ambrosius
St. Johannes Døperen, Oslo
Preken over matt 2,13-23, 2. s. i juletiden (04.01.26)
St. Johannes Døperen Kirke