FILIOQUE – problem eller ”problem”?

EN LØSNING PÅ EN TUSEN ÅR GAMMEL FLOKE?[1]

Siden år 1054 har Kirken vært splittet i en østlig og en vestlig kirkefamilie. Selv om forholdet hadde vært anstrengt over lengre tid, og selv om der lå flere årsaker til grunn for det anstrengte forholdet mellom øst og vest, bl.a. pavens primatkrav, var det såkalte FILIOQUE-spørsmålet en hovedårsak til det endelige bruddet.

Utgangspunkt er den nicaeno-konstantinopolitanske trosbekjennelsen (NC)[2] der det heter i 3. artikkel: «(Vi tror på) Den Hellige Ånd som utgår fra Faderen …» Senere la Vestkirken inn tilføyelsen «og Sønnen» (”FILIOQUE”)[3]. Selv om ordet FILIOQUE ikke er uttrykkelig nevnt, kommer tanken bak det til uttrykk også i den yngste av de oldkirkelige trosbekjennelsene, den athanasianske trosbekjennelsen (Athanasianum), som tross sitt greske navn er en rent vestlig bekjennelse fra det 4. eller 5. århundre[4]. Her heter det i art. 22: «Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men utgående fra dem». I disse formuleringene klinger en teologi som vi særlig finner hos Ambrosius og Augustin.[5]

VESTKIRKEN: TEOLOGI I JURIDISK SPRÅKDRAKT

Bakgrunnen for tilføyelsen var den vestkirkelige debatten omkring treenighetslæren fra midten av det 4. århundre og utover, en debatt som, særlig siden Tertullian, ble ført i et språk til tider mer juridisk enn teologisk, et språk som den vestromerske kulturkrets var fortrolig med, men som var fremmed for tenkemåten i de østlige deler av det ennå bestående romerriket. Man hadde behov for å imøtegå tanker som reduserte Sønnen i forhold til Faderen, og argumenterte med utgangspunkt i Joh. 10,30: «Jeg og Faderen er ett.» og 14,11: «Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg.»

Men i sin iver etter å forsvare Sønnens sanne guddom, gikk enkelte vestlige teologer så langt at de, antakelig med rette, ble beskyldt å viske ut skillet mellom den første og den andre person i guddommen. Den ene person tillegges den andres funksjoner i så stor grad at man på den ene siden igjen risikerer å ende opp med et monistisk gudsbilde, der personene helt går opp i hverandre, og på den annen side risikerer å selvstendiggjøre personene i forhold til hverandre idet hver og én av guddommens personer kan utøve alle guddommelige funksjoner uavhengig av hverandre. Trukket til sin ytterste konsekvens måtte dette i så fall også gjelde guddommens tredje person, nemlig Den hellige Ånd. Imidlertid må vi være klar over at vi her finner ansatser til en teologi som ved å legge alle guddommelige funksjoner til hver av personene i Treenigheten hver for seg, faktisk åpner for en åndsmeddelelse uavhengig av Kristus. For hvis hver av personene i Treenigheten utøver alle guddommens funksjoner, vil dette innebære at Ånden faktisk kan meddele seg selv, utenom både Skriften og Kirken, helt løsrevet fra Kristus![6]

Vestkirken gikk aldri så langt (den gang!) at man trakk slike konklusjoner. Med Ambrosius i spissen gjorde man, fortsatt i en strikt juridisk språkdrakt, et nødvendig stykke opprydningsarbeid som vi finner igjen i Athanasianum.

ØSTKIRKEN: LEX ORANDI – LEX CREDENDI

Selv om kritikken mot Vestkirkens tilføyelse i NC unektelig lyder svært formaljuridisk, når Østkirken gjør et hovedpoeng av at kun den samlede Verdenskirken i et konsil har myndighet til å formulere eller endre bekjennelser, må vi i møte med Østkirken være klar over at regelen LEX ORANDI LEX CREDENDI gjelder i en helt annen grad enn vi er vant til å tenke i vest. Det er ikke de juridisk formulerte bekjennelsene som bestemmer liturgien, men liturgien som bestemmer bekjennelsesformuleringene. Derfor har kun den bekjennelse som så tydelig har vokst frem i liturgien, nemlig NC, fått fotfeste i øst, og liturgien har i Østkirken stått fast på en helt annen måte enn i vest, endog i Romerkirken. Ikke minst den visualiserte forkynnelsen gjennom ikonkunsten spiller en helt sentral rolle som uttrykk for troens innhold i Østkirkens liturgi. Og går vi til ikonene, finner vi raskt ting som gjør det nødvendig for oss å spørre Østkirkens teologer: Hva lærer dere egentlig?

IKONENES VITNESBYRD

Jeg baserer meg primært på russiske ikoner, fordi jeg kjenner disse best, men siden ikonenes form og innhold kun i helt minimal grad vil variere innen de ulike grener av Østkirken, regner jeg disse som representative. Jeg regner også Den russiske ortodokse Kirke som representativ, siden denne er utpekt til å føre samtalene med Det lutherske verdensforbund, representert ved Den finske lutherske Kirke, samtaler med samme status som samtalene mellom patriarkatet i Konstantinopel og Vatikanet.

  • Et utbredt – og i denne sammenheng sentralt – motiv finner i vi i ikonet «Den himmelske Treenighet» (17. el. 18. årh.?) i Smolensk-katedralen i Moskva: Sønnen, i et barns skikkelse «som en Menneskesønn» sitter «i Faderens fang». Faderen er avbildet som Danielsbokens «gamle av dager». Fra Faderens hjerte utgår Ånden som en due i en tofoldig firkant. Den bakerste tilhører Faderen, Skaperen av de fire verdenshjørnene. Den andre tilhører Ånden som er gitt til Kirken overalt på Guds jord. Feltet med Ånden bryter inn i Sønnens glorie. Plasseringen er teologisk sterkt mettet: Ånden formidles kun i Kristus. Det lys Ånden bringer til verden, er Kristi lys.
  • Enda tydeligere er dette i en annen variant[7]: Sønnen i voksen skikkelse ved «Faderens høyre hånd», mens Ånden bryter likt inn i begges glorie. I dette ikonet er det vanskelig ikke å tenke i retning av en sidestilling av Faderens og Sønnens virke ved åndsutsendelsen. Ja, det ligger nær å tenke i retning av den formuleringen i kollektbønnene: «(Kristus) som lever og råder med deg (i.e. Faderen) i Den hellige Ånds enhet», en formulering som, ifølge østkirkelig kritikk, innebærer at Ånden reduseres til et sammenbindende prinsipp mellom Faderen og Sønnen, men uten egen væren og guddommelig. Det er grunn til å ta denne kritikken alvorlig, selv om den østkirkelige tolkningen neppe var tilsiktet fra dem som utformet kollektbønnene. Den norske Kirkes nåværende formulering, «som med deg og Den hellige Ånd …», er langt mer akseptabel, og må, selv om omformuleringen antakelig er mer språklig enn teologisk begrunnet, sees på som et viktig skritt i retning av å komme Østkirken i møte.
  • Virkelig interessant blir det når vi vender oss til V. N. Lazarevs treenighetsikon[8]: Utgangspunktet er igjen Menneskesønnen i fanget til «Den gamle av dager», men Ånden befinner seg nå i fanget til Sønnen som holder et godt tak i Åndens glorie. Det er vanskelig å tolke dette ikonet annerledes enn at først når Sønnen lar Ånden utgå, vil åndsmeddelelsen finne sted. FILIOQUE ligger ikke langt unna her. Har kanskje de rett som hevder at Østkirkens motvilje mot FILIOQUE mer skyldes indignasjon over at Vestkirken tok seg til rette og endret en bekjennelse vedtatt at et økumenisk konsil, enn en klar bevissthet om hva det omstridte ordet innebar rent dogmatisk? Kanskje 1000 års uenighet ikke er så stor i virkeligheten?

FILIOQUES STILLING I DEN ROMERSK-KATOLSKE OG DEN LUTHERSKE KIRKE

Vi skal være klar over at FILIOQUE faktisk ikke har rådd grunnen alene i Vestkirken heller. For det første nektet pave Leo III å endre ordlyden i bekjennelsen, trass i at han i sak var enig med Aachen-møtet i 809, og så sent som i 1240 var ordet fremdeles ikke innarbeidet overalt i vest. Vi vet at det ikke var i bruk i Paris på det tidspunkt[9]. For det andre finnes ikke ordet i de østlige katolske liturgiene (ukrainsk, rutensk, melkittisk, maronittisk o.a.). Nå vil noen hevde at dette dreier seg om ortodokse kirker som har stilt seg under pavens overhøydhet som patriark av Roma, ikke nødvendigvis som pave i Vestkirkens forståelse (- selv om ordet pave i seg selv ikke er annet enn en folkelig avledning av patriark). Likevel ser vi at Vatikanet har akseptert utelatelsen av FILIOQUE, og under 2. vatikankonsil øvde representantene fra de østlige tradisjoner stor innflytelse i debatter og utforming av dokumenter.

Den augsburgske trosbekjennelse fra 1530 (CA) stiller, selv om den lutherske kirke i allmenhet har gitt sin tilslutning til Athanasianum, spørsmålet om FILIOQUE’s plass i NC åpent, idet man nøyer seg med å si (Art. 1): «… avgjørelsen på det nikenske kirkemøtet om det guddommelige vesens enhet og om de tre personene er rett …»[10] [11]

DET BIBELSKE VITNESBYRD

Sentralt står flere steder i evangeliene, først og fremst Johannesevangeliet. Et sted vi ikke kommer utenom, er Joh 15,26: «Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg.» Klarere kan ikke Jesus si at Ånden utgår fra Faderen, ikke fra Ham selv. Og intet sted sier Jesus noe som imøtegår dette. Riktignok sier Han i Joh. 16,7 uten å henvise til Faderen, at Han skal sende Ånden til disiplene, men det samlede vitnesbyrd i både Johannes- og Lukasevangeliet (inkl. Apostlenes gjerninger), referer til Faderen, enten at Faderen skal sende Ånden på Sønnens begjæren, eller at Sønnen skal sende Ånden fra Faderen/den Ånd Faderen har lovet.

Et ord som har vært anført som vitnesbyrd om Åndens utgåen fra Sønnen, er Joh. 20,22: «Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den Hellige Ånd.'». For det første er det vanskelig å se på dette verset som en selvstendig åndsmeddelelse forut for pinsehendelsen, og for det andre står ikke ordlyden på noen måte i motsetning til tanken om Åndens utgåen fra Faderen, formidlet ved Sønnen.

Åndens opphav hos Faderen fremgår også av beretningen om Jesu dåp. Det er Faderen som ved en manifestasjon av Den Hellige Ånd kunngjør at Jesus er Hans Sønn (Matt 3,17 m.fl.).

I det 4. århundre forsøkte enkelte å tolke Salme 36,10: «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys» dithen at Sønnen skulle være livets kilde «slik at salmisten i virkeligheten sier: ’Hos deg allmektige Gud, er din Sønn, livets kilde’»[12], altså at Sønnen er den kilde som den livgivende Ånd («det levende vann») utgår fra. Imidlertid river Jesus selv bort grunnen under en slik tolkning når Han sier: «For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg» (Joh 5,26). Dette er ikke mulig å tolke annerledes enn at det er Faderen som er den livskilde som også Ånden utgår fra!

KONKLUSJON

Et forsøk på en konklusjon, er at Ånden utgår fra Faderen, men ikke under noen omstendighet uten Sønnens medvirkning. Kun på Sønnens begjæring utgår Ånden. Det er så å si Sønnen som utløser Åndens utgåen. Det er derfor full dekning for å si at Ånden utgår fra Faderen ved Sønnen (PER FILIUM). Dette gir også Den ortodokse Kirke sin tilslutning til. Men de viker tilbake for å si FILIOQUE, fordi de ikke ønsker å istemme en formulering som historisk sett har tjent til å tilsløre at det uansett Sønnens medvirkning er hos Faderen Ånden har sitt opphav. Dette kommer heller ikke vi i vest utenom, og det er vanskelig å fastholde FILIOQUE uten å kvalifisere uttrykket nærmere. Dette samsvarer også med de signaler som er kommet fra vestlig side etter inngående samtaler med de ortodokse, der f.eks. Vatikanet nå fastslår at «fra vår side utgjør ikke FILIOQUE lenger noe problem».[13]

Pave Benedikt XVI. klarte omsider å nå fram overfor patriark Bartolomeos med at det latinske etterhengte ”og” (-que) ikke er et sidestillende, men et instrumentalt ”og”, og derfor nærmest må forstås i retning av ”ved”.[14] Sønnen er altså ikke utenfor åndsmeddelelsen. Han er den aktivt utløsende faktor som får Faderen til å la Ånden utgå til Kirken. På det grunnlaget kunne patriarken erkjenne at i så fall består det ikke noe skille mellom oss i dette spørsmålet.[15]

Liknende uttalelser er også kommet fra den finske gruppen som har ført samtaler på vegne av LVF. En luthersk deltaker i samtalene sa i 1991 at CAs taushet om FILIOQUE med fordel kan legges til grunn for en luthersk forståelse av spørsmålet, og at andre utsagn må tolkes i lys av dette, ikke omvendt, mao. at CA er det grunnleggende og samlende bekjennelsesskrift for den lutherske kirkefamilie, og at andre lutherske bekjennelsesskrifter må leses i lys av CA. Med de ortodokses gjentatte henvisning til Joh. 15,26 som forsikring om at en åndsmeddelelse uten Sønnen er utenkelig, faller også den vestlige beskyldningen om at Østkirken lærer apokatastasis[16], og kanskje er tiden inne til også fra luthersk side å ta NC i bruk uten det ord som har skapt splid i så mange hundreår – i det minste i økumeniske sammenhenger. Både bispemøtet og kirkemøtet for Den norske Kirke har i sin behandling av spørsmålet for snart 20 år siden åpnet for en slik løsning. Det er ingen grunn til å holde fast ved FILIOQUE, dersom dette, følelsesmessig om enn ikke saklig, er til hinder for fellesskap med kristne brødre og søstre i andre kirkelige og teologiske tradisjoner. Tvert om vil man ved å utelate FILIOQUE, slik de gammelkatolske kirkene i Scranton-unionen har gjort, bl.a. Den nordisk katolske Kirke (DNKK)[17] her hjemme, vise at man mener alvor når man sier at man vil rekke en forsoningens hånd til disse våre søsken som i så lang tid har følt seg nedvurdert og presset av en til tider aggressiv vestlig kristendom, romersk-katolsk såvel som protestantisk av ulike avskygninger.

Med tanke på den innflytelse østkirkelig teologi hadde på Martin Luthers teologiske utvikling, vil jeg invitere våre lutherske trossøsken til å følge DNKKs og Scranton-unionens eksempel. Med tanke på utspillene fra både Johannes Paul II. og Benedikt XVI. vil jeg også invitere våre romersk-katolske trossøsken til å gjøre det samme. Jeg retter gjerne den samme invitasjonen til våre anglikanske trossøsken, da jeg vet at det i en årrekke har pågått anglikansk-ortodokse læresamtaler rundt akkurat dette spørsmålet. Ved å la et helt unødvendig FILIOQUE falle, vil vi sammen kunne ta et viktig skritt i retning av å virkeliggjøre Jesu bønn om at de alle må være ett.

Fr. Eyolf Kirill
St. Johannes Døperen menighet, Oslo

 

[1] Opprinnelig skrevet til Luthersk Kirketidende, et tidsskrift for prester i Den norske Kirke – her i bearbeidet form.

[2] Etter de økumeniske kirkemøtene i i Nicæa i år 325 og Konstantinopel i år 381.

[3] Det vestlige kirkemøtet i Toledo i 589 og stadfestet av tilsvarende møte i Achen i 809.

[4] På 1600-tallet dukker imidlertid Athanasianum opp i russiske (tidebønns-)liturgier og omkring 1780 også i greske, men med en omskrevet art. 22 for å tilpasse den til Østkirkens avvisning av FILIOQUE. Konfrontert med at man her faktisk gjør det samme som man har beskyldt Vestkirken for i NC, svarer østkirkelige teologer at man har rett til å bringe teksten i overensstemmelse med det som er vedtatt på de økumeniske konsiler, noe Athanasianum ikke er.

[5] Mange hevder at nettopp Ambrosius er Athanasianums forfatter (E. Molland: «Konfesjonskunnskap», Oslo 1961, s 54). Andre mener den er oppstått i den augustinske teologiske skole i Spania, der FILIOQUE også synes å ha sitt opphav. (K. C. Felmy: «Orthodoxe Theologie – Eine Einführung», Darmstadt 1990, s 51)

[6] Vi aner i dette konturene av en teologi som ikke bare legitimerer den ekstreme karismatikkens tanke om åndsåpenbaring utenom Skriften, men også store deler av, om ikke nødvendigvis hele, den ideologi som ligger til grunn for dialogtenkingen i møte med andre religioner i Kirkenes Verdensråd, og som er en vesentlig årsak til de ortodokses stadig voksende skepsis mot KV.

[7] Moskvaskolen, 18. årh., nå i Nasjonalmuseet i Stockholm.

[8] Slutten av 14. eller begynnelsen av 15. årh., nå i Tretiakov-galleriet, Moskva.

[9] Felmy, s. 52.

[10] ”Vi forsvarer den lære som er godtatt i hele kirken,” påpeker Melanchton som svar på den kritikk Rom fremsatte mot CA. (Apologien X:4). Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at man ser tilbake til før skillet i 1054. På dette tidspunkt var at Luther og hans medarbeidere fremdeles i dialog med Konstantinopel

[11] Siden ble man klarere i talen til fordel for FILIOQUE, nemlig i De schmalkaldiske artikler, del I, et skrift som ikke er regnet som bekjennelsesskrift i Den norske Kirke, men i flere andre, bl.a. den svenske og den finske.

[12] Ambrosius, som imidlertid ikke selv går god for en slik tolkning!

[13] Jfr. pave Johannes Paul II.’s encyclica Ut unum sint, 1995, LXI.

[14] Dette instrumentale ”og” er et språklig fenomen som ikke finnes på hverken gresk eller noe annet europeisk språk, heller ikke på de semittiske språkene. Det er derfor all grunn til å spørre om det i det hele tatt er relevant å oversette det med ”og”.

[15] Der er nok av andre spørsmål som ikke er løst med dette. Det vanskeligste er pavens krav om full jurisdiksjon over hele den verdensvide Kirke og rett til å definere nye dogmer i Kirken. Det er krav som hverken ortodokse eller gammelkatolske kan akseptere.

[16] Alle tings endelige gjenopprettelse, en lære som forkaster tanken om at noen kan gå fortapt (I det minste moderne nyprotestantisme bør gå stille i dørene her. Det kan tenkes at en del vestlige teologer faktisk vil møte seg selv – jfr. fotnote 5!)

[17] Scranton-unionens moderkirke The Polish National Catholic Church (PNCC) i USA, valgte å gå bort fra FILIOQUE etter å ha kommet frem til en felles forståelse med de ortodokse gjennom grundige læresamtaler (Jfr. Road to Unity).

Translate »