”Når dere faster”, sier Jesus. Altså ikke om eller hvis, men når. Det betyr at faste hører til blant Jesu venner, slik det var en integrert del av jødisk religiøs praksis. Det betyr at også vi som vil følge Jesus i vår tid på en eller annen måte må komme til rette med en eller annen form for fastepraksis.
Hva vil det så si å faste? Hva er fasten godt for?
Jesus gir oss et rett fokus når han sier: ”For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” Det betyr to ting: En rett faste er et hjerteforhold. Det dreier seg ikke først og fremst om ytre ting, om avståelse fra mat og andre synlige, mer eller mindre heroiske øvelser, men om et hjerte som henger ved Gud selv. Det er et spørsmål hvem vi dypest sett er avhengig av og hvem vi tilhører. Dernest dreier fasten seg om verdier, om hva vi setter høyest, om hvordan vi må prioritere for ikke å gå glipp av selve skatten. Vi blir så ofte blendet av alt det vi omgir oss med og alt vi er opptatt av og av alt vi tar inn, at vi mister sansen til å skjelne mellom det gode og Den gode. Faste sikter på en fornyelse av hjerteforholdet, av kjærligheten til Gud, avhengigheten av ham og gleden i å tilhøre ham. Derfor: ”Når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.”
Kristen faste står i fornyelsens tjeneste. I gjenopprettelsen av det ødelagte skaperverket. Profeten Joel minner gudsfolket om det tragiske som skjer når det i ulydighet vender Gud ryggen: ”Åkeren er ødelagt, jorden sørger, for kornet er ødelagt, vinen tørket inn, oljen er borte… Blant menneskene er gleden tørket inn” (1,10). Derfor kaller profeten folket til hellig faste (v.14), for når folket kler seg i sekk og aske og vender om til Gud, pipler livet frem i ødemarken og gjør den varm og fruktbar. ”Den dagen skal det skje at fjellene drypper av druesaft og haugene flomme av melk, og i alle Judas bekkefar skal det renne vann. En kilde skal velle fram fra Herrens hus og vanne Akasiedalen” (3,23).
Så faster vi for livets og gledens skyld. Vi avstår ikke fra livets såkalte goder fordi det ikke er godt. Men vi avstår fra vår egen grådighet og vårt eget begjær for at Gud selv skal fylle vårt liv med alt det som godt er, han som er alle gode gavers giver.
Hva så med fastens ytre sider? I oldkirken la man vekt på «bukens og tungens faste”. Fråtsing nevnes blant de såkalte dødssyndene, og tungen beskrives i Bibelen som ”full av dødelig gift” (Jak 3,8). I vår tid er kanskje øyets og ørets faste minst like aktuelle. Mediebruset som lett forgifter hjernen, flimrende bilder som fyller sinnet, alle elektroniske duppeditter som forvirrer mer enn de kommuniserer. Larmen fratar oss den stillheten som er nødvendig for å høre Jesu røst.
Så kan vi faste på flere måter. Hver må finne sin vei; finne ut hvor det brenner i eget liv og hva som står på spill. Men uansett hva vi måtte begrense eller gi avkall på i denne tiden, må fokus hele tiden være på det å skape rom og tid og anledning til å søke inn til kildene: Ordet, bønnen og sakramentene. Målet for vår faste er ikke så mye å koble fra som å koble til; ikke så mye å avstå som å få del i; ikke så mye å begrense som å oppdage fylden og nåden og kjærligheten hos Gud. Slik kan Ånden skape og utvide rommet inni oss og Kristus ta bolig hos oss og vinne skikkelse i oss.
Velsignet faste!
Fr Asle Ambrosius
