Epifania – en tid for avsløring

Noen av oss eldre vil huske billedprogrammet «Bit for bit». Et skjult bilde – gjerne av en person – ble avdekket litt om gangen, og det var om å gjøre å gjette hva eller hvem skjulte seg bak dekket.

«Stort er troens mysterium,» synger vi under feiringen av eukaristien. Og apostelen skriver om «mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider», men «som nå er blitt åpenbart for hans hellige» (Koll 1,26).

Julemysteriet er vanskelig å fatte og forstå. Hemmeligheten med barnet i krybben er ikke uten videre tilgjengelig for oss. Derfor trenger vi hjelp utenfra til å se for at vi skal tro og bekjenne og tilbe. Sannheten om Jesus må avsløres for oss bit for bit. Eller kanskje er det øynene våre som må renses så vi kan se virkeligheten slik den er. Apostelen taler om et slør som må fjernes fra hjertene, slik at vi «ser Herrens herlighet som i ett speil», ja ikke bare ser, men «blir forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Kor 3,15-18).

Epifania betyr ‘åpenbaring’ eller ‘avsløring’. Tiden fremfor oss er altså en tid for avsløring – for at vi skal se hvem barnet i krybben er og komme og tilbe ham som det Guds under han er.

Og i år er det hele fem brikker som fjernes for at Ånden skal gi oss en sjanse til å se hele bildet. På selveste Epifania, 6. januar, er det evangeliet om Vismennene fra Øst som fortelles (Matt 2,1-12), de som kom med sine gaver til barnet: gull som til en konge, røkelse som til en prest og myrra som til en som blir salvet til sin jordeferd. Og på de påfølgende fire søndagene i Epifania fjernes brikkene én etter én: Døperen Johannes, som «ikke visste hvem han var», men som fikk se «Ånden komme ned og bli over ham» (Joh 1,29-34); Jesus som tolvåring i templet, der han frarister hemmelighetene i De hellige skrifter i samtalen med de skriftlærde, og som kaller Gud for «far» (Luk 2,42-52); i samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen, der han forsiktig, litt etter litt, og med respekt for kvinnen avslører hemmeligheten om seg selv og med sann gudsdyrkelse (Joh 4,5-26); og som sender kvinnen tilbake til landsbyen med en gryende erkjennelse: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Måtte den samme gryende erkjennelsen også skje hos oss og i oss i denne tiden som binder julens mysterium sammen med forberedelsen til og feiringen av både påske og pinse – og til den store avsløringen da vi i åpenbaringens fulle lys «skal se ham som han er»!

Fr Asle Ambrosius