I dagene 21.-25. september i Augustinerklosteret i Erfurt ble det avholdt et stort ekumenisk Luther-symposium i regi av Johann-Adam-Möhler-instituttet – Den romersk-katolske kirkes forskningsinstitutt i Tyskland – og Det katolske teologiske fakultet ved Universitetet i Erfurt. Under tittelen «Luther. Katolisitet og reform» var det konferansens overordnede målsetning å drøfte hvordan 500-års markeringen av Luthers oppgjør med pavedømmet skal markeres i 2017. Til samlingen hadde 150 deltagere satt hverandre stevne, blant dem flere av Tysklands mest kjente teologer på begge sider av det konfesjonelle skillet, samt en rekke katolske og lutherske kirkeledere. Som observatører deltok også Den nordisk-katolske kirkes biskop og generalvikarene for Skandinavia og Tyskland.
Problemstillingen ble altså drøftet over fire hele arbeidsdager med to, tre hovedforedrag om morgenen etterfulgt av utdypende seminarer om ettermiddagen. Det er selvfølgelig umulig å gjøre fyldest for en slik faglig bredde, men hovedproblemstillingen er kanskje i seg selv opplysende nok. Spørsmålet er: Hva skal man feire i 2017? Tidligere markeringer har vært skåret etter lesten: På luthersk hold feirer man Luther som gudsmannen som befridde oss fra pavedømmets mørke, mens katolikkene bruker anledningen til å påpeke at Luthers hovmod splittet den vesterlandske kristenhet på en måte som bidro til å ødelegge Europas kristne enhetskultur.
I dagens kirkelige situasjon er en kontroversteologisk tilnærmelse ikke gangbar. Dette skyldes ikke minst at man på begge sider av bordet har åpnet for selvkritikk og dialog. På luthersk hold erkjenner man at personen Luther etterlater et noe blandet inntrykk. Sant nok åpnet han for en ny interesse for Bibelen, men hans uhyrlige utsagn i forbindelse med bondekrigen og om jødene er blant de ting som setter lutheranere i stor forlegenhet. På katolsk hold vedgår man at Luther ikke uten grunn kritiserte pavestolen og datidens kirkelige forfall, men anfører samtidig at hans grove polemikk førte til en avsporing av samtalen. Den gjensidige uviljen ble ikke mindre ved at begge parter i annen halvdel av århundret fremstod som to partier – katolikker og protestanter – som forskanset seg bak konfesjonelle murer. Utfordringen i 2017 blir da at å unngå at 500-års markeringen ender opp i en ny polariserende selvrettferdiggjørelse.
Fra den avsluttende rundebordssamtale.
Vertskapet for konferansen oppfordret til at man på begge sider av bordet forberedte 2017 med å ta et skritt tilbake. Fremfor å ta utgangspunkt i Martin Luther som lutherdommens opphavsmann, burde man fokusere på hans anliggende som reformator. En rekke av foredragsholderne fremhevet hvor preget Luthers tenkning var av middelalderens munkefromhet. Eksempelvis avspeiler hans nådelære Bernhard av Clairvaux’ lesning av Paulus. På denne bakgrunn fremstår Luthers reformatoriske anliggender undertiden til forveksling lik Tridentinerkonsilets reformprogram!
Publikasjonene som er og vil bli utgitt i forbindelse med konferansen skal tjene som et felles bakgrunnsmateriale for samtalene i tiden som gjenstår før jubiléet i 2017. En luthersk professor i kirkehistorie fra Universitet i Tübingen oppsummerte sitt foredrag med å si: La oss vende ryggen til fem hundre år med polemikk om Luthers person og i stedet søke sammen om den felles arv. For fem hundre år siden var en fornyelse av hele kristenheten også Luthers bærende visjon. I dagens situasjon må vi på vår måte videreføre det samme anliggende. Vår oppgave i 2017 består simpelthen i å sikre kristendommens fremtid i Europa.
– Da vi ved konferansens avslutning takket for oss, inviterte konferansens leder, professor Wolfgang Thönissen, til et besøk ved Johann-Adam-Möhler-Instituttet i Paderborn til våren. Senteret vurderer Den nordisk-katolske kirke som et interessant ekumenisk «prosjekt» i spenningen mellom ulike kirkelige tradisjoner, og ønsker å få nærmere informasjon om vår teologi og kirkelige identitet som medlem av Scranton-unionen.
+ Roald Nikolai
