Olavsaltarmensale, Nidarosdomen (sannsynligvis fra Haltdalen stavkirke, ca. 1300)
(Foto Eirik Irgens Johnsen CC BY-SA 4.0)
© 2020 Kulturhistorisk museum, UiO
I et kjent ord om etterfølgelse sier Jesus at den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, han skal berge det. (Mark 8,35) Dette paradoksale målet for vårt liv gjelder alle kristne. (Se v 34.)
Når et menneske gir slipp på sitt eget, kan noe av Kristi bilde komme til syne. I enkelte menneskers liv blir dette så klart at vi kaller dem helgener. Vi ser et gjenskinn av Kristi egen hellighet i dem, og deres liv er et vitnesbyrd for oss om Guds nådes kraft.
Hos kong Olav Haraldsson ble dette åpenbart etter hans død på Stiklestad. Allerede på 1070-tallet skriver Adam av Bremen at ved hans grav virker Herren den dag i dag de største helbredelsesundere. Og folk som tror at de [kan] hjelpes gjennom den hellige manns fortjenestefulle gjerninger, strømmer dit langveisfra. Adam beretter også om et markant skifte i nordmennenes vandel da kristentroen hadde fått sitt gjennombrudd i Norge. Tidligere hadde de dratt på vikingferd og røvertokt. Men nå som de har tatt ved den kristne tro og har fått bedre opplæring, har de lært seg å elske freden og sannheten, å være tilfredse i sin fattigdom, ja, til og med å spre ut det de har samlet seg, ikke som før å samle det andre har sådd. Mens alle opprinnelig hengav seg til skjendige trolldomskunster, bekjenner de nå oppriktig sammen med apostelen Krisus, og ham korsfestet. … For øvrig har de så stor ærbødighet overfor prestene og kirkene, at de knapt anser ham som kristen, som ikke daglig hører messen og bringer en offergave. (Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, avsnitt 33 og 31)
Derfor feirer Kirken at Den hellige Olav fant sitt sanne liv gjennom å miste det, og som en av Kristi martyrer og Norges evige konge ber vi om hans forbønn for oss selv, vårt folk og vårt land. Det er ikke en bønn om nasjonal selvhevdelse, men en bønn om helliggjørelse.
Diakon Håkon Johannes
St. Johannes Døpere menighet, Oslo
