Kort presentasjon og aktuell status
Den nordisk-katolske Kirke ble opprettet i 1999 som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church (PNCC) og formelt godkjent som kirkesamfunn i Norge i år 2000.
Siden opprettelsen av eget bispedømme i 2011 er kirken en selvstendig kirke innenfor rammen av Scranton-unionen – et fellesskap av gammelkatolske søsterkirker. Idag har Den nordisk-katolske kirke menigheter og fellesskap i Norge, Sverige, Tyskland, Ungarn, Frankrike, England, Slovakia, Spania og Italia. Oversikt over gudstjenestefellesskap og kleresi i Europa utenom Skandinavia finnes her.
I Norge er kirken medlem av Norges kristne råd.
Når Scranton-unionen betegnes som et gammelkatolsk kirkefellesskap, er det fordi kirkene teologisk bygger på den udelte kirkes tro fra det første årtusen, med de syv ekumeniske konsiler som hjørnestener. Den gammelkatolske identitet uttrykkes ved at kirkene viderefører en østlig teologi og vestlig liturgi. Dette kommer til uttrykk ved at det foreligger en formell lærekonsensus med ortodoksien (se The Road to Unity fra 1987, eller den norske utgaven Vegen til einskap), samtidig som Den romersk-katolske kirke anerkjenner vårt embete og sakramentsforvaltning.
Et læredokument fra vår egen tid er Scranton-erklæringen fra 2008 som opprettholder den gammelkatolske forståelse av kirke og familie i relasjon til dagens kulturbrytning. Erklæringen fastholder forpliktelsen til å holde i hevd kirkens historiske overlevering og slutter seg til den trosregel som ble fastlagt av kirkefaderen Vincent av Lérins: «Kun det er sant katolsk som er trodd av alle, på alle steder og til alle tider.»
På denne måte står Den nordisk-katolske kirke i den sakramentale fylde som knytter oss til de historiske kirkene i Øst og Vest.
Bakgrunn og historikk
I løpet av 1990-årene var det prester og lekfolk i Den norske kirke (Dnk) som kom til den erkjennelse at de måtte søke en ny fremtid utenfor Dnk. Sammen med likesinnede kristne i Den anglikanske kirke i England og Den lutherske kirke i Sverige innledet vi følgelig en dialog med The Polish National Church (PNCC) i USA.
Fra første stund var det et ønske fra norsk side at vi ikke skulle stifte et nytt kirkesamfunn, men knytte an til en kirke med bred økumenisk anerkjennelse. Som en kirke med vestlig ritus og ortodoks teologi, befinner PNCC seg i skjæringspunktet mellom vestlig og østlig gudstjenesteliv. Følgelig innledet vi i 1998 en dialog med PNCC. På bakgrunn av forutgående læresamtaler som munnet ut i en forpliktende troserklæring (se nedenfor), opprettet så PNCC i 1999 et «misjonsdistrikt» i Norge, og allerede året etter ble Den nordisk-kirke formelt registrert som kirkesamfunn i Norge.
Den gammelkatolske tradisjon
Umiddelbart kan valget av en «polsk» kirke i USA virke eiendommelig som grunnlag for en kirketstiftelse i Norge, men det attraktive ved PNCC var og er at denne kirke er den største av de såkalte gammelkatolske kirkesamfunn.
Hvorfra kommer så betegnelsen «gammelkatolisisme»?
Gammelkatolisismen har sin opprinnelse i oppblomstringen av den augustinske fromhet i Nord-Europa ved senmiddelalderes utløp. Utgangspunktet for denne fornyelsesbevegelse var først og fremst augustinermunken Thomas à Kempis’ bok Kristi etterfølgelse (ca. 1400) som frem til vår egen tid har vært den mest trykte bok etter Bibelen. Imidlertid skulle godt og vel hundre år senere en annen augustinermunk, Martin Luther, på tysk grunn gi denne fromhetstradisjon ny vind i seilene. Under navnet «jansénisme» slo augustinerfromheten likeledes gjennom også i Frankrike og da særlig i det elitære miljø som var knyttet til klosteret Port Royal og Blaise Pascal. Deres fromhetsidealer førte til en dyp konflikt ikke bare med jesuittenes pastorale program, men også deres kirkepolitiske kamp for å gjøre paven til monarkisk overhode for hele kristenheten.
Da så erkestiftet Utrecht i Nederland, hvor impulsen fra Thomas à Kempis stadig var levende, ble fratatt retten til selv å velge erkebiskop, ble pavestolens krav om overstyring avvist som i strid med kirkeretten og derfor ugyldig. Den fastlåste konflikten, hvor de franske bispestoler og universiteter ga såvel saklig som moralsk støtte i striden mot jesuittene, førte til at hele erkebispedømmet ble bannlyst av paven. Denne ekskommunikasjon nektet Rom å oppheve så lenge Utrecht appellerte pavens egenrådige avgjørelse til et konsil. Imidlertid ga Utrechts geografiske og politiske isolasjon fra Rom et frihetsrom som gjorde erkebispedømmet til fanebærer for opposisjonen mot jesuittenes nye fromhetsideal og kirkerett.
Etter proklamasjonen av dogmet om pavens ufeilbarlighet i 1870 ble Utrecht således samlingspunktet for de ulike katolske miljøer som ville fastholde den opprinnelige katolisisme. Dette er altså bakgrunnen for gammelkatolisismen. Etter i 1889 å ha forhandlet frem en teologisk overenskomst kalt Utrecht-erklæringen, som forpliktet kirkefellesskapet på «den udelte kirkes tro i det første årtusen», ble gammelkatolske bispedømmer i tiden som fulgte opprettet under erkestiftet Utrecht også i Tyskland, Østerrike, Sveits og USA.
Lutherdommens katolske selvforståelse
For lutherske kristne gir gammelkatolisismens forankring i «den udelte kirkes tro» et umiddelbart tilknytningspunkt teologisk sett. Kravet om en tilbakevenden til «fedrenes kirke» gjenkjenner vi som reformasjonens anliggende. Reformatorenes kritikk den gang gjaldt «pavens tyranni». Slik forklarer Den augsburgske bekjennelse fra 1530 reformatorenes anliggende ved å gjøre gjeldende at de lutherske menighetene «ikke avviker fra den alminnelige (katolske) kirke i noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening, ..». Derfor er «det ikke (…) noe i den (lutherske lære) som avviker fra Skriften eller fra den alminnelige (katolske) kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene» (CA XXI:1).
Lignende tanker finner vi også i De schmalkaldiske artikler fra 1537 samt i Konkordieboken fra 1580. Kritikken av datidens pavekirke må altså ikke forveksles med en avvisning av det katolske som sådan. I lys av Roms feilutvikling tok det lutherske reformprogram nettopp sikte på gjenvinne den opprinnelige katolske tro. I Apologien, den mer utførlige kommentaren til Augustana, tydeliggjøres distinksjonen mellom «det romerske» og «det katolske» ved at man mot Romerkirken gjentatte ganger viser til den greske kirkes praksis som et forbilde for menighetslivet. Dette gjelder ikke minst gudstjenesteforståelsen og nattverdfeiringen. Mot paven påberoper reformatorene seg profetene, apostlene og kirkefedrene (Apologien, X:2, XXIV:88,93,96). – Kort sagt, på sitt vis hadde også den lutherske reformasjon et gammelkatolsk anliggende.
Troserklæringen av 1999
På denne bakgrunn var det mulig for lutheranere som søkte et nytt åndelig hjem, å finne seg til rette i gammelkatolisismen. Den modell som ble forhandlet frem i Troserklæringen av 1999, tok høyde for den katolske arv som er nedfelt i de lutherske bekjennelsesskriftene samtidig som rommet ble gjort større. Vi fikk nå anledning til å utfolde «det lutherske» innenfor rammen av kirkefedrenes vitnesbyrd også for gudstjenestelivets vedkommende, idet vi kunne ta i bruk bønner og uttrykksformer som er gått tapt såvel i den middelalderske som i den reformatoriske fromhetspraksis.
Den nordisk-katolske kirkes høymesseliturgi, slik den praktiseres i Norge, kan illustrere vår åndelige vei. Enhver som er kjent med Den norske kirkes liturgiske tradisjon vil straks gjenkjenne formuleringer og bønner derfra. Samtidig vil man møte «nye» gudstjenesteledd – bønner og litanier – som er hentet fra den eldste kirkes gudstjenestefeiring. På denne måte har vi kunnet innordne vår gudstjenestefeiring i et bønnemønster som sprenger tidsåndens hang til privat religiøsitet.
Kravet til katolisitet
Kanskje vil man da med god grunn kunne spørre: Hvis ønskemålet også er å videreføre det beste i den lutherske arv, hvorfor da som betegnelse på kirken bruke ordet «katolsk»? Oftest forstår man jo katolsk og luthersk som gjensidig utelukkende kategorier. Dette er imidlertid en vilkårlig motsetning oppstått på tysk grunn som følge av de konfesjonnelle stridightetene i annen halvdel av det 16. århundre.
Den opprinnelige betydning av ordet «katolsk» fremkommer av etymologien. Ordet er avledet av den greske ordsammensetningen katha (ifølge) + holos (hel). Kath-holon betegner således det som samsvarer med helheten. At ordet tidlig i den kristne språkbruk fikk et særegent betydningsinnhold, viser seg i oversettelsen av trosbekjennelsen fra gresk til latin. For å beskrive kirkens sanne vesen valgte man både i den apostoliske og nikenske trosbekjennelse å beholde katolsk (catholicam) som lånord fra gresk. Det latinske uttrykk alminnelig (universalis) kunne altså ikke sakssvarende dekke ordet katolsk.
Kravet til katolisitet skal gjelde kirkelivet som et hele, et ubrudt fellesskap i tid og rom. «Kun det er sant katolsk som er trodd av alle, på alle steder og til alle tider», slik det ble formulert i Oldkirken (Vincent av Lérins, ca. år 434). Kravet til helhetlig tro og enhetlig praksis innebærer at kirkens livsytringer til alle tider og på alle steder skal samsvare med helheten, livet i Kristus. En kirke som vil være katolsk, må derfor være forpliktet på det samme evangelium som apostlene forkynte – «Den tro som én gang for alle er overgitt de hellige» (Jud. 3).
Utfordringen fra vranglæren
Alternativet til denne altomfattende helhet og enhet er da ikke protestantisme, men vranglæren som vil løsrive seg fra troens fylde. Det greske ordet for vranglære «heresi» er jo avledet av verbet hairéomai «jeg velger meg» i betydningen jeg gjør meg selv til høyeste autoritet i mitt religiøse liv. Mot denne selvvalgte religiøsitet står ikke bare den katolske visjon, men også reformatorenes protestantisme. Ordet «protestant» kommer av det latinske verbet pro-test-are som betyr å avlegge vitnesbyrd (i rettssalen). Uttrykket betegner altså viljen til positivt å bevitne det korrekte saksforhold slik at sannheten kommer offentlig frem. I den grad protestantismen er en protest mot noe, dreier det seg egentlig om avvisning av det å ville finne opp sannheten på egenhånd.
Alternativet til katolsk tro er derfor å si med vår samtids religiøsitet – «Jeg er religiøs, men på min måte». Derimot hjelper kirkens apostoliske tro den enkelte til å bryte jeg’ets trange grenser. Det gis ingen bibelsk kristendom som bare er min tro. Rett forstått går det derfor ikke an å være kristen på egenhånd. For troen føyer meg inn i alle troendes «vi», slik Paulus forklarte de troende i Rom og Korint ved å sitere fra urkirkens dåpsliturgi: «Hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst» (Rom 10,9f, jfr. 1 Kor 8,6).
