Det er kanskje ikke alltid så lett å gripe hva som er Den hellige Ånds gjerning i frelses-økonomien. I det følgende vil vi søke å avklare dette gjennom tre spørsmål: Hvem er Ånden? Hva gjør Ånden? Hva skal vi gjøre i Ånden?
Den hellige Ånd
«Ånden», skriver apostelen Paulus, «utforsker alle ting, også dybdene i Gud. Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud» (1 Kor 2:10f). Apostelen Peter tilføyer: «Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft» (Apgj 10:38). Samtidig er det påfallende at Åndens nærvær primært tydeliggjøres ved hjelp av billedlige uttrykk. I Jesu dåp er Ånden nærværende «som en due» (Matt 3:16, Joh 1:32) og på Pinsedag som et «stormvær» eller som «ildtunger» over apostlene (Apgj 2:2f). Andre steder er Ånden omtalt som en «engel» (Åpb 2:1, Luk 1:11,26) eller som en «røst» (Apgj 10:13) Derved melder spørsmålet seg: Hvorfor blir Ånden presentert for oss på denne «upersonlige» måte?
Åndens gjerning
Det skiftende billedspråket lar oss forstå at Ånden ikke handler på egen hånd. Som «Sannhetens Ånd» taler Ånden ikke ut fra seg selv, men han kunngjør hva han hører, forklarer Jesus (Joh 16:13). Åndens oppgave er altså å åpenbare Guds vilje ved å vise oss Jesus som verdens frelser. Ånden lar oss se Kristi herlighet på samme måte som Guds egen herlighet stråler frem i Kristus (2 Kor 3:38; 4:6). Denne «samhandling» mellom Gud Fader, Kristus og Ånden fører oss til Treenighetens mysterium. Fordi Ånden vitner om at Kristus handlet på oppdrag av Faderen, omtales Ånden samtidig som «Guds Ånd» og «Kristi Ånd» (Rom 8:9).
I Frelsens tjeneste er Ånden selv aktiv. Som «talsmannnen» går Ånden i rette med verden og viser hva som er synd (Joh 16:8), men Ånden veileder også disiplene ved å minne om alt det Jesus har sagt dem (Joh 14:26). Til Åndens omsorg for menigheten hører også en forbønnstjeneste for de troende, slik Paulus forklarer: ”Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord” (Rom 8:26).
Vår gjerning i Ånden
Nettopp fordi Åndens sukk sprenger alle ord, er det kirkens oppgave å gi røst til, låne stemme til Åndens tale. Dette skjer tydeligst i gudstjenesten når menigheten, fylt av Den Hellige Ånd, fremsier for hverandre hymner og åndelige salmer (Ef 5:18f). Menighetens dialog med Ånden når et slags høydepunkt i avslutningsordene i Bibelen, der vi leser: ”Ånden og bruden sier: Kom!” (Åpb 22:17). Her hilser Ånden og menigheten samstemt Den oppstandne! Mot slutten av kirkens liv i verden skal altså Ånden, som sin siste gjerning i tiden, hjelpe kirken, Jesu brud, til å gå ham i møte med frimodighet.
God Pinse!
+Roald Nikolai
