Selv om Kristi himmelfartsdag er en av kirkeårets store festdager, kan det likevel være vanskelig å forstå dagens egentlige betydning. At dagen fra gammelt av kalles Kristi tronbestigningsfest, er oppklarende. Evangeliet for Kristi himmelfartsdag avsluttes da også ved å skildre for oss en slags høytidelig avskjedsseremoni: «Mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble opptatt i himmelen. De falt ned og tilbad ham og vendte så tilbake i stor glede» (Luk 24:52).
Rekkefølgen er påfallende – adskillelse, tilbedelse og glede. Dette er jo det motsatte av hva vi ellers er vant til, når venner skilles. Vanligvis fører avskjed til vemod som det heter i ordtaket: Partir, c’est mourir un peu. Når disiplene likevel gleder seg over adskillelsen, skyldes det at de har forstått den store sammenhengen, slik Peter tegnet den på pinsedag: «Gud oppreiste denne Jesus… Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok av Faderen Den Hellige Ånd som var lovet oss, og utøste den» (Ap. gj. 2:32f). På samme måte som det er en linje fra påskemorgen til pinsedag, er det også en sammenheng mellom Jesu opphøyelse på korset og hans opptagelse i himmelen.
Kristi Himmelfart med forberedt trone (hetoimasia) – Andreas Ritzos / Public domain
I Johannesevangeliet beretning tilkjennegir Jesus sin døds betydning ved å si: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh. 12:32). Korset er altså hans tronstol. Jesu kongelige selvbevissthet reflekteres også på en paradoksal måte i spotteskiltet som Pilatus lot henge på korset: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge»
(Joh. 19:19).
Oppstandelsen og himmelfarten skulle vise at dette likevel ikke var en tom tittel.
Jesus selv hadde før sin død erklært for Det høye råd: «Jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt. 26:64). Men ennu tidligere hadde Jesus for jødene fortolket sin frelsergjerning med å sitere fra hymnen i det davidiske kongedømmets kroningsseremoni: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.» (Matt. 22:44, jfr. Sal. 110:1)
Det er denne kongehyldest disiplene ser virkeliggjort på Kristi himmelfartsdag. Derfor står de igjen fylt av glede og tilber ham for hans seier over Guds fiender, døden og synden.
+ Roald Nikolai
